Replikk på nrk.no av Monica Laskerud og Rikke Uberg Thorkildsen.
Hvis pappaene hadde styrt familielivet, hadde det nok sett ganske annerledes ut.
Familielivet har potensial for å være tilfredsstillende, gøyalt og spennende, men for å få plass til dette må vi lære oss noe nytt.

Vi må lære å tåle alle de ubehagelige følelsene som vekkes i et familieliv, i stedet for å fortsette å diskutere hvem som bidrar mest.

Av Monica Laskerud, UROlærer
Hensikten med denne turen var å utforske slitenhet og utmattelse. Å booke en tur til Norges høyeste fjell for å utforske frykt for å bli sliten samt å praktisere Ettsekundsmetoden og se effekten av den. 

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer
Slik jeg ser det, er det en universell sannhet: Ofte vet vi ikke hva vi skal gjøre. Vi vet ikke hva vi skal si. Med kloden, med krigene, med barna våre som ikke vil gå på skolen, som krangler – eller med det at vi ikke får sove.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen
For meg ser det ut som om det å komme i kontakt med kjærlighet er ikke noe som skjer særlig ofte, og heller ikke uten videre. Hvis du tenker på de menneskene du har rundt deg og nær deg, hvor ofte har du kontakt med at du elsker dem dypt og inderlig? At de er perfekte, at du kan la dem være akkurat slik de er?

Av Vibeke Vestgård, lærer på UROskolen.
Mamma, jeg er over femti år nå – og først nå forstår jeg hva det vil si å bli ordentlig voksen. Det er som om jeg endelig har skjønt hva ansvar egentlig handler om. Stridsøksen er lagt ned. For sannheten er at jeg alltid har trengt deg, og fortsatt trenger deg.

Først var fjellene, fossene og fjordene. Så kom fuglene, fiskene, froskene, flaggermusene og fluene. Så kom folkene, frendene, fiendene og flyktningene. Så kom lydene og ordene, og etter langt og lenge kom skriftspråket og bokstaven F. De første skriftspråkene var bilder.

Av Anette Lauareid Hovda, elev på UROskolen

Kva skjer når me vågar å kjenne etter, i staden for å peike? Denne kronikken er ikkje ei meining for eller imot – men ei vandring inn i det som rører seg i oss når noko gjer vondt. Ei påminning om at me ikkje er "dei og vi", men me alle – menneske.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen
Eg har jo skreve ein del tekstar her på bloggen til «Uroskolen», og sist fekk eg spørsmål om kvifor eg ikkje skriv på nynorsk. Det er jo det språket eg har hatt som houvudmål på skulen, og sidan eg bur på vestlandet, er det det språket som ligg nærast til språkuttalen min.

Av Jan Erik Vold - fra diktsamlingen "Sirkel, sirkel" 1979

Tredve eiker samlet om et nav
blir et hjul – men det er

hullet i navet som gjør
at hjulet kan brukes.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen
Jeg har lest bloggen om 17.mai. I det jeg leste teksten, dukket det opp tanker, der jeg vurderte hvert ord, hver påstand, og tankene gikk i retning av – «vet denne personen hva uroperspektivet er»? «Kan hen romme uro – og la virkeligheten og andre mennesker få være som den/de er»?

Av Helge T. Zimmer, lærer på UROskolen

Det er 17. mai på morgenen, og jeg er urolig. Avstanden mellom alt jeg har lært og erfart om denne dagen, og virkeligheten, er så stor.

Av Bjørn Jensen, elev på UROskolen

Smertens vei
Den smale 
torne strødde 
Vei

Av Cecilie Skinner, elev på UROskolen
Jeg leser i boka og sanser et sterkere ubehag for hver side jeg blar om. 
Nærmer meg døden. 
Jeg vet at hun skal dø, og jeg vet at det er en bok. 
Men likevel kjenner jeg følelser som gjør at jeg forstår hvorfor jeg hele mitt liv har vært så redd for dem. 

Når sårbarheten skinner igjennom
av Karina Jørgensen, elev på UROskolen

På facebook innbiller jeg meg at jeg er stand-up-komiker. Jeg poster sjelden noe viktig eller fornuftig. Just for laughs. Memes eller små selvironiske innlegg som jeg selv syns er veldig morsomt. I dag dro jeg en sånn vits. Som feilet totalt.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen

Lær deg å elske de nære ting synger Ingrid Olava i sin versjon av «de nære ting». For en liten uke siden døde et nært familiemedlem som de siste 15 årene ikke har hatt kontakt med noen i familien vår.

Frå sinne til sårbarheit: Ei reise gjennom eigen uro
av Anette Lauareid Hovda, elev på UROskolen

Uroen min blir enormt stor når eg ser tilsette i barnehage og skule ha klare meiningar om korleis barn og unge, samt deira omsorgspersonar, burde oppføre seg. Eg merkar ein indre uro som eg ofte vil tolke som sinne eller irritasjon.

Et urolig blogginnlegg
av Karina Jørgensen, elev på UROskolen

Jeg har fått i oppgave å skrive blogginnlegg. Jeg VIL skrive blogginnlegg. Jeg vil skrive om uro og press og angst. Men denne oppgaven har kastet meg ut i et inferno av angst, håpløshet, hjelpeløshet, skam, mindreverd og selvforakt.

Styrken i stilla: Å møte eigen uro
av Anette Lauareid Hovda, elev på UROskolen

Eg har ofte kjent på kor utfordrande det kan vere å stå trygt i eigne meiningar når dei møter motstand. Eg kan bli ytre stille, men inni meg rasar ein storm av tankar og dialogar – ei indre uro som gjer det vanskeleg å kjenne meg trygg på eiga stemme.

Av Roojin Policarpo, elev på Uroskolen

Jeg har lenge vært bitter for deler av oppveksten min. Bedreidet min mamma og bror. Under en samtale med min urolærer fikk jeg blant annet i oppgave om å skrive et brev til min mamma og å mimre de døde i familien mer, blant annet pappa som brått døde i utlandet for 3 år siden.

Av Karina, elev på UROskolen
Tusen, tusen takk for en fantastisk helg. Jeg håper at dere vil fortsette å tilby helgekurs, selv om det er få som melder seg på. For oss som bor langt unna er det uvurderlig å få mulighet til å komme og være sammen i gruppe.