17. mai
Det er 17. mai på morgenen, og jeg er urolig. Avstanden mellom alt jeg har lært og erfart om denne dagen, og virkeligheten, er så stor. Jeg har lært at det er en av de viktigste dagene vi har i Norge. Vi skal feire friheten og demokratiet, og vi skal gjøre det ved å la det være barnas dag! Det er en samlende dag, der vi er glade for at vi har alt dette våre forfedre har kjempet frem. Nasjonen feirer sammen og vi kler oss i det fineste vi har, heiser flagg og hilser på de menneskene vi møter på vår vei. Men – det er noe som skurrer i meg... alt kjennes liksom falskt...., og jeg kommer på at da jeg var 12 år skulle hele det avsluttende trinnet på barneskolen skrive 17. maitale. Den beste fikk lese opp talen sin på selve flaggheisingen i skolegården på morgenen 17. mai. Dette var viktig. Så viktig at jeg fikk skrivesperre, helt hetta, det var krise, så Mamma endte opp med å skrive talen. Den vant og jeg måtte lese den opp foran hele skolen og hele nabolaget. Det var en blanding av stolthet og skam. Jeg forbinder den følelsen med 17. mai.
Nasjonen er som i en kollektiv transe hvor vi kler oss opp i kostymer og spiller den rollen vi har lært oss fra vi var små. Russen er jo et bra bilde på dette, men er det så anderledes med oss andre? Vi er glade og blide og høflige. Vi tar på oss 17 mai sløyfe, tar med flagg – og så feirer vi! – men er vi egentlig i kontakt med hvordan vi har det? Og har vi egentlig med oss hva vi feirer? Eller skjer alt dette på autopilot? For meg ser det ut til at 17. mai er som en oppvisning i hvordan det egentlig står til i det norske samfunnet. Flott og fint på utsiden, akkurat slik min 17. maitale var – men under det er det noe annet som er sant, en virkelighet vi helst ikke vil forholde oss til. Hvordan står det til med friheten og demokratiet sånn egentlig?
Det å skrive dette setter meg i kontakt med frykt. Kan jeg mene dette? Hva vil folk si? Jeg vet av erfaring at mange vil være uenige med meg, at de ikke er enig i premissene for disse påstandene. Men jeg tar sjansen på å skrive det allikevel, så får jeg heller tåle at noen mener jeg er helt på vidda – for vi feirer vel tross alt ytringsfriheten også.
Det jeg ser er en befolkning som allerede dagen før dagen raver rundt i byens parker med alkoholen flommende. Parkene ser ut som søppelfyllinger, og det virker ikke som om medfølelsen, dvs tanken på de som skal rydde opp all dritten til festen dagen etter, er veldig tilstede. Så kommer dagen mange har brukt uker og dager på å forberede. Nye 17. maiklær er innkjøpt, bunader er klargjort og pusset, håret er klippet, drikke og mat er innkjøpt, arrangementer planlagt. Man må for all del sørge for å ikke skjemme seg ut, men for de aller fleste går det mye lenger enn det. Man må være der det skjer. På den «riktige» frokosten, få en god plass langs ruta, ha et bord bestilt på en bra restaurant og ikke minst være sammen med de rette folka. Listen over hva man må og bør er lang. For meg ser det ut til at det som er fellestrekket til alt på denne listen er at jeg må sørge for å ikke føle meg utenfor – jeg MÅ få høre til. Fest og alkohol spiller som regel en stor og bedøvende rolle i aktiviteten om å få høre til. Når vi holder oss travel med planlegging, eller er der det skjer med ett glass i hånden, slipper vi jo å kjenne oss utenfor. Og i år fikk vi til og med ordnet så det var mulig å få kjøpt seg ett glass bobler fra 8 om morgenen...
Vi skal feire friheten – men når man kikker bort på hva vi driver med virker det alt annet enn fritt. Herfra ser det totalt ufritt og panisk ut, og jeg syntes jeg hører flere og flere lettelsens sukk når dagen er over. Også gjør vi det samme året etter.... Vi har blitt enige om at dette skal være barnas dag – men hvis vi prøver å være litt ærlige med oss selv, handler det vel mer om å passe på at vi, og barna, fremstår bra og riktige – i alle fall ikke feil, overfor naboer, skole, de andre foreldrene, venner og familie. Og for å være riktig, må vi i allefall være glade og ha det bra! Det skulle bare mangle...
Det hele virker totalt patetisk, men er jo egentlig bare en sann oppvisning i menneskelige automatiske handlingsmønstre. For meg ser det ut til at det kollektive presset på oss, og alt vi skal oppnå ila denne dagen, setter oss i ett nasjonalt overlevelsesmodus. Som en slags unntakstilstand som er helt forutsigbar. Det vi holder på med har ingenting med de ordene vi bruker når vi omtaler dagen, det er bare en gjentagelse, og utvidelse, av de selvdestruktive mønstrene som har gått i arv i generasjoner. Så isteden for å ta inn over oss at vi er en del av en verden som stadig får det vanskeligere, med økning i klimautfordringer, politisk uro og krig – feirer vi friheten og demokratiet og slår oss til ro med at vi har penger på bok og skåler i champagne. Den største bekymringen vi har er å ikke få være der det skjer eller at noen ser at vi har en flekk på bunadsskjorta...
Så 17. mai er akkurat slik den må være. 17. mai kunne ikke vært på en annen måte enn det den er, for den er skapt av meg, deg og de andre menneskene som har bodd her i landet de siste 200 årene. Jeg har ofte ment at 17. mai burde være på en annen måte, at vi burde roe ned, at det er for mye som skal presses inn, at det er for mye styr, at vi ikke burde drikke så mye alkohol på barnas dag osv. Kanskje du har vært innom en slik tanke du også? Men, det å dømme «de andre» for hvordan de feirer 17. mai er akkurat like nyttig, og egentlig det samme, som å være midt i festen. Det er bare det motsatte «fight-mønsteret», og dermed blir det «krig» mellom de som feirer 17. mai riktig og de som er kritiske. Det er ikke noe nytt i det. Det er slik vi menneskene holder på å krige i parforhold, på arbeidsplasser, i skolen, i verden - og på 17. mai.
Det som kan være nyttig, lærerikt og utvidende av individet, og oss som nasjon, er å åpne øynene, åpne hjertene og prøve å være så ærlig med seg selv som man kan. Still deg f.eks spørsmålene: Hva er det jeg egentlig driver med på 17. mai? Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Har jeg det rolig og fint inni, meg eller er jeg oppkavet, i forkant og på selve dagen? Er måten jeg feirer 17. mai på viktig for meg, eller har jeg friheten til å gjøre det på en helt annen måte eller til og med droppet den ett år? Når jeg ser tilbake på sist 17. mai, har jeg egentlig fri vilje? Eller blir jeg bare med? Er det sant at det er viktig og lystbetont og viktig å følge alle tradisjonene?
Sannsynligvis vil du ikke gå inn i dette. Det skjønner jeg godt – og hvis du har det fint på 17. mai er det vel heller ingen grunn til det. Men hvis det er noe som skurrer for deg også, er du velkommen. Jeg har i allefall funnet ut at jeg er urolig, og under et stort press på 17. mai. Så jeg prøver å være sammen med presset, som egentlig er velkjent, og i min kropp sitter midt i solar plexus. Jeg kan ikke være med det presset så lenge av gangen før jeg får lyst til å gjøre noe med det, men jeg forsøker – og jeg har ikke tenkt til å gi meg. 17. mai kommer neste år også, og bare ved å tenke på det, bare ved å vente med å planlegge noe, så kjenner jeg presset og kan øve meg på å ha det akkurat sånn.
Så da kan jeg i allefall bruke 17, mai til noe viktig for meg.
Gratulerer med dagen