Smertens vei

Av Bjørn Jensen, elev på UROskolen

Smertens vei
Den smale 
torne strødde 
Vei

Den jeg har
Gjort
Alt for å
Ikke gå

Den ser så
Skummel ut


Mørk 
Kan den også
Være
Også så stille
Helt stille

Hvor lang er den
Hvor lenge må
Jeg gå

Det må da finnes
En annen vei
Lettere
Breiere
Lysere

Alarmklokkene kimer
Alle mine instinkter
Jobber overtid
Du kan ikke 
Gå denne vei
Stillheten gjør
Hver tanke
Til høylytt
Spetakkel 



Det er lys der
Svakt
Men det 
er der
Det er der
Alltid 

Når lyset 
Er så svagt 
Og tankene så
Støyende
Må jeg bruke
Andre sanser
For å
Orientere meg

Jeg må føle 
Meg frem
Virkelig føle
Med hele meg
Må jeg føle 
Gang på gang
Blir jeg 
Lokket bort
Med all verdens
Fristelser

Noen produsert
Av tankene mine
Vanene mine
Mønsterne min

Noen produsert av
Samfunnet og
Alle som kjemper
Om min oppmerksomhet 

Gang på gang
Vender jeg
Tilbake til
Kroppen

Smerten
Frykten
Skammen
Ubehaget
Uroen

Jeg vet at
Jeg kan klare det
Jeg har Gjort det før

Et lite skritt av gangen
Et lite øyeblikk av gangen

Selv om byrdene
Jeg bærer
På mine skuldre
Er veldig 
Tunge

De sammen
Med følelsene
Uroen

Blir til
En port
En dør
Ved veiens ende


Det er vanskelig 
Det er vondt
Det er skummelt 
Det er nesten 
umulig 

Men 
bare nesten

Hva er poenget 
Med denna
Veien da
Denne smertens vei
Hvor fører den

Frem til
Porten
Døra

Den som er
Portalen
Til alt
Jeg lengter etter

Porten går ikke ut
Den går inn

Der ved veiens ende
Blir jeg som
Naglet fast
Til Porten

Jeg må våge
Og hengi meg
Til smerten
Uroen
Gi slipp
På det gamle

Først da åpner
Porten seg
Og mitt
Fulle potensiale

Med en kraft 
-kjærlighetens kraft
Et lys
-Det lys som tåler alt

Som alltid har vært der
Som alltid vil være der
Jeg hadde bare glemt det

Det er det jeg har lengtet
Etter
Søkt etter

Alltid der ute
Aldri her inne
Inne i meg

Det er verdien
Belønningen
Av å gå 
Smertens vei

Jeg har gått den

Jeg går den
På nytt
Og på nytt

Resten av dette
Liv
Om det er nødvendig 

Jeg vet hva 
Som er bak
Døra