Jeg elsker 17.mai!

Av Kirsten Nærheim Heggelund

Jeg har lest bloggen om 17.mai. I det jeg leste teksten, dukket det opp tanker, der jeg vurderte hvert ord, hver påstand, og tankene gikk i retning av – «vet denne personen hva uroperspektivet er»? «Kan hen romme uro – og la virkeligheten og andre mennesker få være som den/de er»? Kanskje tankene var litt mer dømmende enn det å stille spørsmåltegn bak setningen. Det var sikkert mange andre tanker også, men det var disse jeg var oppmerksom på. Det er heller ikke så viktig hvilke tanker som kom – de er jo helt automatiske. Men, det var det som skjedde med meg, når jeg leste hvem som hadde skrevet teksten, som er det interessante for meg her. Det var Helge, urolærer Helge – han har en slags heltestatus hos meg, hvor alt han sier og alt han er, blir opphøyet på en måte. Det er en tendens jeg har – og liksom mene og stå for det samme, som de jeg liker. Eller de jeg vil ha annerkjennelse og bekreftelse fra. Enkelt sagt – vil jeg bli likt og jeg vil ikke føle meg liten, dum eller feil. Så da jeg så hvem som hadde skrevet bloggen, registrerte jeg umiddelbart overraskelse, en smule skuffelse, og jeg kjente skam og frykt over at jeg ikke mener det samme som Helge – jeg elsker jo 17.mai.

Jeg delte tankene mine med noen urovenner, som utfordret meg til å skrive en tekst om at jeg elsker 17.mai (og andre høytider). Ja, jo det kunne jeg vel, og fra da til nå, har det vært mye bevegelse inni meg. Jeg tror jo på at jeg har oversikt – men jeg aner, at det ikke er tilfelle. Jeg registrerer at jeg prøver å få teksten til å bli god, sammenhengende og forståelig. Men jeg tror den er et uttrykk for hvor lite oversikt jeg egentlig har.

Mitt utgangspunkt er jo at jeg elsker høytid, også 17.mai. Det er noe eget, noe spesielt som skjer i meg. Jeg fornemmer en yrende glede – det er sånne lette bobler, som svever rundt i brystet. Tankene kretser rundt om at det er en spesiell dag, og at denne dagen selvsagt inneholder ulike retningslinjer og forventinger for hvordan ting skal foregå, og det er akkurat slik Helge beskriver det.

« Vi skal feire friheten og demokratiet, og vi skal gjøre det ved å la det være barnas dag! Det er en samlende dag, der vi er glade for at vi har alt dette våre forfedre har kjempet frem. Nasjonen feirer sammen og vi kler oss i det fineste vi har, heiser flagg og hilser på de menneskene vi møter på vår vei.»

Uansett, det er et drama. 17.mai og andre høytider er et drama, og vi gjennomfører et slags kutyme, uansett hvordan det er å være oss. Men at det bare er et press, strategier og mønstre av negativ forstand, fikk meg umiddelbart til å gjøre meg klar til å forsvare meg selv, og krigen var i gang (som Helge skriver «figth-mønsteret).

Når jeg var liten ble jeg syk av spenning og glede. En julaften kastet jeg til og med opp. Jeg vet ikke stort mer, enn at fortellingene jeg har er, at jeg var for spent og for glad, til at det kunne tåles. Jeg var for mye rett og slett. Jeg har også et bilde av meg selv en 17.mai. jeg er kanskje sånn 5-6 år, og jeg sykler på trehjulssykkel – dere vet sånn kappløp, som er en del av 17.mailekene. Der vi konkurrerer. Det bildet jeg har, ser jeg en jente som later som hun er glad, sånn latesmil, men hele kroppsspråket forteller noe annet. Det som skjer i meg når jeg ser hun jenta, er fornemmelser av skam og oppgitthet. En slags overgivelse av selvet på en måte. Det er kanskje det falske Helge nevner i bloggen sin. Så kanskje det er akkurat det samme – at jeg gjorde det jeg kunne for å passe inn. For å få høre til. Jeg vet ikke. Jeg har ikke helt oversikt. For det er jo også slik, at jeg har hatt overdreven glede og iver, for å gjøre andre glad. Passe på at alle føler seg sett, hørt og likt. Da er det kanskje slik da likevel, at det Helge skriver, setter meg i kontakt med å føle meg liten og dum. At jeg føler meg feil, når jeg elsker 17.mai, jubel og hurrarop, og det kan få andre til å føle seg ubekvem. Æsj – jeg er imot å føle meg liten, dum og feil.

Det som er sant er jo at jeg kjenner redd, redd for å bli dømt , fordi jeg er for mye. At jeg tråkker noen på tærne. At jeg ikke skal bli likt, og at noen skal kommentere på, at jeg er for glad.

Tilbake til de svevende boblene inni meg – det er jo sant det også, fornemmelsen av glede og iver.

Er det feil da? Ikke vet jeg, men at det ligger noe her som setter meg i kontakt med frykt , skam og skyld, for at det jeg skjuler skal bli oppdaget. At jeg føler meg liten, dum og feil, når jeg gjør mye utav meg selv, er glad, intens og høy, er det ingen tvil om.

Jeg vet rett og slett ikke jeg…men at noe er i bevegelse inni meg og at det er mange tanker om det, er ikke til å unngå. Og så ofte jeg kommer på det, vil jeg romme skammen over gleden, av opplevelsen av å høre til og at jeg er akkurat som jeg skal være. For det er jo virkeligheten det, at vi alle hører til – alle kommer vi fra noen, en mor og en far, vår familie og vår slekt. Vi hører til i vårt land, vår verden og vårt univers.

Kan jeg la livsglede høre til hos meg, og eie den, bli rørt av den og la det få flyte fritt – alt det som skjer inni meg? Uten å skjule det, uten å mene at det er feil, hverken det ene eller det andre. Jeg vil øve meg på å ha det sånn, de svevende, boblende fornemmelsen inni kroppen og skammen som kommer i kjølevannet av jubel og glede, og jeg vil gjøre det for meg.

Takk kjære Helge, for at jeg fikk muligheten til nok en gang å kjenne meg liten, dum og feil. «En helt vanlig dust», som jeg hele livet har prøvd å unngå.

Liten, dum og feil hører til i meg – som i alle andre. Jeg har erfart at det er mulig å møtes i det også, å gi det plass. Og at det til og med er ganske normalt.