Å leve et levende liv
Av Monica Laskerud, lærer på UROskolen
I hele mitt voksne liv har jeg forsøkt å ikke stikke meg særlig frem. Holde meg på matta, holde meg innafor. Og når det kom til synging, dansing og skriving, som jeg elsker, holdt jeg meg helt borte fra det. Jeg trodde fort på at jeg ikke var smart nok til å bli journalist, på ungdomsdiskoteket stod jeg og holdt jakkene til venninnene mine da de svinset rundt på dansegulvet, og når vi på ungdomsskolen skulle sette opp min yndlingsmusikal Grease, kunne jeg absolutt alle sangene utenatt - og mimet meg gjennom en hel musikal. Det kom ikke frem en tone.
I går sang jeg alene foran i musikkgruppen jeg går i. Jeg sang solo. Jeg sang «Lille Petter Edderkopp» midt inni en ring mens de andre laget rytme. Og jeg klarte det! Jeg klarte å bevege bena inn i ringen og faktisk synge - alene! Det var skummelt og helt fantastisk på en gang.
- Ja! tenkte jeg - jeg kan klare alt!
I dag fikk jeg beskjed om at NRK skal sende saken de har laget om meg og min datter Ida på Dagsrevyen og i radio. Vi sa ja til å bli filmet her hjemme hos meg, og vi fortalte historien vår med filmkamera og mikrofon. Jeg var nervøs, men ikke mer enn at jeg tror jeg klarte å formidle noe av det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, nemlig å føle følelsene mine og å tørre å gå mot det jeg elsker i livet. Jeg sa det til journalisten, jeg sa det var det lureste alle foreldre kunne lære for seg selv og barna sine. Den ekstatiske følelsen av å kunne klare alt kom tilbake. Dette ble bra - jeg kan klare alt!
Men sakte men sikkert har tvilen, tankene og uroen fått feste. Jeg kan nesten se min kjære kritiker benytte seg av alle triks i boka…til han treffer. Og treffer… og treffer… Jeg kjenner nærmest at kroppen synker litt sammen under vekten av de tunge tankene.
Så nå sitter jeg her i sofaen, klokka er 01.05 og det er ikke mulig å sove. Det er så vidt mulig å kjenne en tå - det er det jeg kan få til. Det er ikke lenger noen tanker som sier at jeg kan få til alt.
Nå må jeg gjøre jobben selv.
Jeg innser at det ikke er frykten for å gå mot det som er skummelt som er det vanskeligste lenger. Det er den som kommer etterpå, den følelsen av motløshet, skam, tankene som sier at alt rakner. At jeg ikke er god nok, at jeg har dummet meg ut, at nå er det ingen som vil vite av meg mer. At det er min skyld at jeg ikke kan formidle perspektivet mitt til NRK slik at de skjønner.
Og til og med nå som jeg skriver denne teksten kommer tvilen. Kan jeg egentlig skrive? Kanskje jeg skal bruke ChatGPT til å fikse litt på den slik at den blir bittelitt bedre? Rette skrivefeil i allefall?
Men nei, jeg skal igjen gå mot det jeg elsker i livet. Å skrive, å danse, å synge, å leke og å fortsette med formidlingen dette perspektivet. Synge med den stemmen jeg har, danse med den kroppen jeg har og formidle den historien jeg har. Uansett hvordan det blir fremstilt eller klippet.
Det er sant som jeg sa til NRK, men som ble klippet vekk fra intervjuet. Det viktigste vi kan gjøre er å lære å føle vonde følelser.
Hvorfor? Fordi det gjør deg levende.