Slett tinder, veien til kjærligheten er en annen vei enn du tror!
Hva hvis veien til kjærligheten går gjennom å bli kjent med seg selv, møte sin frykt og lære seg å bli god til å håndtere ensomheten?
Av Jon Andreas Landsnes. Far, 35år og erfaren singel.
Kommentaren er et tilsvar til artikler på tv2: «Får reaksjoner på at hun er 38 år, singel og barnløs: -Jeg er så lei av presset» om Martine Krafft og «Kvinner dater aldri nedover» av Daniel Osen.
Martine Krafft har gitt uttrykk gjennom mediene at hun er lei av presset hun som singel og barnløs kvinne føler. Martine snakker om at samfunnet tenker at det er noe galt med deg som kvinne når du har bikket 30 år og ikke har fått barn. Daniel Osen svarer at dette skyldes at kvinner ikke “dater nedover” og begrunner presset og utfordringene med årsaker forankret i statistikk, sosiologi og biologi. Han peker også på relativt “enkle steg” for å gjøre noe med problemet i debattinnlegget «Kvinner holder hverandre single».
Jeg har et annet perspektiv jeg har lyst til å løfte frem.
Veien til dating og kjærlighetsliv går ikke gjennom tinder, den går gjennom å møte frykten for å være alene og omfavne denne.
Vi har alle mange idéer om hvordan en potensiell partner skal være. I 2025 ser det ut for meg at all sveipingen og avkryssing av checklister for hva partneren skal oppfylle holder oss borte fra magien.
Kjærligheten er da ikke et rasjonelt statistisk fenomen, det er kjemi som oppstår mellom mennesker når vi engasjerer oss i livet og lar det utfolde seg. Det å møte et annet menneske er også skummelt, vanskelig og sårt. Det krever noe av oss. Det krever kanskje også at man må stå i kjærlighetssorg etter kjærlighetssorg. For å få et inderlig og givende liv må vi risikere noe. Kanskje all smerten vi erfarer gjennom disse prosessene til og med er til noe. Men vi må lære å romme smerten, da kan den bli vår resurs.
I dagens samfunn er vi også så opptatt av å komme til målet, at vi blir paralyserte på veien. Jeg forstår Martine Krafft. Jeg kjenner meg igjen i å føle press for å finne en partner, også som mann. Store deler av mitt voksne liv har jeg kjent dette presset og agert for å få det til å gå vekk. I 2025 er datingmarkedet virkelig en jungel man kan gå seg vill i. Vi kan også skylde på at det er noe galt med samfunnet, og at det er derfor vi forblir single. Slik jeg ser det har det også lite verdi å diskutere om kvinner kjenner på presset i større grad enn menn.
Alternativet til å være offer for samfunnet, datingnormene, og det motsatte kjønn er å møte det vi kjenner i oss selv; ensomheten, frykten for å ikke være god nok, og maktesløsheten man kjenner når man er et ungt menneske i dagens samfunn uten partner.
I stedet for å panisk forsøke å endre virkeligheten slik vi vil ha den og finne en partner fortere enn svint, foreslår jeg at vi flytter fokuset ned i magen og mot de ubehagelige følelsene.
Min erfaring er at når jeg våget å møte uroen jeg hadde knyttet til dating og singeltilværelse skjedde det magiske ting. Så får det være at det ikke er bygget opp av empiri og randomiserte kontrollerte forsøk. I hvert fall ikke enda..
Artikler det henvises til i kronikken:
https://www.tv2.no/mening_og_analyse/kvinner-dater-aldri-nedover/18300634/
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/ta-samfunnsansvaret-date-en-kollega-eller-venn/o/5-95-2649344