Overgangsalderen er ikke en feil som skal fikses

Av UROlærer Vibeke Vestgård

Kronikken ble publisert i Dagsavisen 5. mai 2026.
https://www.dagsavisen.no/debatt/overgangsalderen-er-ikke-en-feil-som-skal-fikses/10329822

Kan det være at vi går glipp av noe verdifullt ved å medisinere bort overgangsalderen?

Vibeke Vestgård. Foto: Privat

Debatten om hormoner på blå resept til kvinner i overgangsalderen pågår for fullt. Det snakkes om symptomer, lindring og rettigheter. Midt i denne diskusjonen er det et spørsmål som er mer eller mindre fraværende: Hva om overgangsalderen er til noe?

Hva om den ikke bare er et problem som skal løses, men en prosess som faktisk har en verdi i seg selv? Hva hvis «naturens gang» – som jo overgangsalderen er – aldri er feil? Kan det være at vi går glipp av noe verdifullt ved å medisinere den vekk?

 Gradvis ble jeg tvunget – eller invitert – til å bli værende litt mer i det jeg kjente i kroppen.

Jeg har selv stått i denne fasen med frykt og motstand i noen år. Jeg gjorde det mange av oss gjør: forsøkte å kontrollere, dempe, få bort. Jeg brukte hormoner, og på mange måter «styrtet» jeg gjennom overgangsalderen med ett mål om å slippe unna ubehaget – eller det jeg i dag heller vil kalle eksistensiell uro.

Overgangsalderen er noe som kjennes og erfares i kroppen: indre bevegelse, varme, søvnløshet, rastløshet, sårhet, smerte. Alt dette ubehaget har jeg brukt hele livet på å holde på avstand. For livet burde jo føles godt, lykkelig og smertefritt?

Min erfaring er at i forsøket på å fjerne ubehaget, fjernet jeg samtidig noe av tilgangen til det fine som ligger bak det kroppslige ubehaget. Sårbarheten min, selvomsorg og evne til å sette grenser, ro, kreativitet, humor, energi og mye mer. Jeg gikk glipp av utvikling, signaler, innsikt, tilfredshet og et godt liv.

Gjennom livet har jeg møtt ubehag med strategier: tatt kontroll, fikset, tilpasset meg, holdt tempoet oppe på alle livets arenaer. Uroen som murret i kroppen brukte jeg mye tid, energi og krefter på å dempe og fjerne. Ikke rart jeg ofte var sliten, kraftløs og sov dårlig. Hormonbehandling ble løsningen, men var strengt tatt bare en ny strategi.

Fra skam og tabu til selvinnsikt og god helse

Gradvis ble jeg tvunget – eller invitert – til å bli værende litt mer i det jeg kjente i kroppen. Ikke analysere det bort med en gang, ikke løse det umiddelbart. Gradvis leve mer i virkeligheten og livet slik det er og kjennes i kroppen. Ikke slik tankene mine mente det burde være. Jeg fikk også øye på noe annet: kavet jeg hadde levd i. Tempoet, reaksjonene, den pågående karusellen av krav – både utenfra og innenfra – og hvordan jeg møtte press i livet, inkludert overgangsalderen.

Dette er ikke et argument mot hjelp eller behandling. Men hva hvis overgangsalderen er en naturgitt anledning til å bruke ubehaget, tårene og smerten, svetten og kroppsvondtene til å øve opp evnen til å tåle livet akkurat slik det er? Og erfare og få kontakt med dyp tilfredshet? At det er veien til frihet?

Jeg har erfart at å gå ubehag, frykt og endringer i møte har ført meg til nye innsikter, mer ro og større aksept av livet, alderdom og død. I en tid hvor vi raskt forsøker å fjerne ubehag, kan det være verdt å se nærmere på hva naturen har ment den er til.