Kjærligheten

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen

For meg ser det ut som om det å komme i kontakt med kjærlighet er ikke noe som skjer særlig ofte, og heller ikke uten videre. Hvis du tenker på de menneskene du har rundt deg og nær deg, hvor ofte har du kontakt med at du elsker dem dypt og inderlig? At de er perfekte, at du kan la dem være akkurat slik de er? Når jeg ser på mitt eget liv er det i alle fall ikke slik hele tiden. Langt ifra. Ofte kan jeg kjenne det når jeg ikke er sammen med dem, da kommer jeg på at de egentlig er veldig fine mennesker som jeg liker veldig godt. Tiden sammen er oftere fylt av tankene om at de er feil, de burde være mer sånn og sånn, mindre sånn og sånn. Men, jo mer jeg lærer å håndtere meg selv om mine egne følelser opplever jeg stadig mer av den kjærligheten også. En slags villighet til å la dem være som de er, nettopp fordi jeg har så mye kjærlighet til dem.

Det er lett å tro på fortellingen om at kjærlighet skal være enkelt, varmt, mykt, behagelig og godt. Men stemmer det egentlig? Jeg opplever at kjærlighet har med uro og smerte og gjøre, i alle fall at uro og smerte er en uløselig del av kjærligheten. At menneskene rundt meg trigger meg hele tiden, men jo mer jeg kan tåle det, romme det, i stedet for å lage drama ut av det, jo mer kjennes det som om jeg er i stand til å utføre en dyp og kjærlig handling; "jeg gjør alt jeg kan for å la deg være som du er, selv når (særlig når?) det gjør vondt for meg”.

Barna våre er jo et veldig godt eksempel på akkurat det. Min automatiske respons til dem er stort sett «nei ikke si sånn, ikke rop sånn, ikke gjør sånn». Dette er, slik jeg ser det ikke kjærlighet. Det er kritikk og korrigering (og en naturlig del av alle barns liv). Oftere og oftere kommer jeg på at det er mine urolige følelser som driver meg til korrigering, men at jeg med viljen kan romme dem, slik at det rommet mine barn kan utfolde seg i, vokse i, kan bli større og større.

Ubetinget kjærlighet er det samme som viljen til å romme vår egen smerte. Vi sier jo at alt vi gjør gjør vi for barna, noe i den duren, men er det egentlig sant når vi ser etter? Gjør vi det ikke mer for å slippe å kjenne vår egen smerte, vår egen skyld og skam?

Det å være villig til å ha det vondt slik at de skal få bli store, frie og ville barn det er kjærlighet for meg.