Kunsten å ikke vite
Av Rikke Uberg Thorkilden, lærer
Slik jeg ser det, er det en universell sannhet: Ofte vet vi ikke hva vi skal gjøre. Vi vet ikke hva vi skal si. Med kloden, med krigene, med barna våre som ikke vil gå på skolen, som krangler – eller med det at vi ikke får sove. Med oss selv, eller med andre som har det vondt. Automatisk havner vi rett i løsningsmodus, for det skal jo ikke være sånn – tror vi. Vi vil jo ikke ha det sånn. Det kan jo ikke være sånn! Jeg må jo vite!
Men jeg har det stadig sånn. Med elever, venner, partner, barn. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Det kan være store ting i livet, som vanskelige valg – og det kan være «mindre» ting, som når barna krangler, eller i møte med venner. Sinnet gjør som forventet: Det prøver å løse det. Argumenterer for og imot – mest imot det å ikke gjøre noe. Du må gjøre noe, og det brennkvikt! Det er ganske slitsomt, egentlig, fordi det er så høy aktivitet i sinnet – uten at jeg egentlig kommer noen vei. Det kommer liksom ikke noen særlig gode forslag. Når du tror noe haster, er det lurt å stoppe …
Slik jeg ser det, er alt dette knyttet til en urolig kroppslig følelse. Stort sett kjenner vi den ikke, fordi oppmerksomheten er okkupert av tankene, dramaene, løsningene. Oppgaven er å bli stille. Stoppe. Sanse kroppen. Gi kroppen tid. Der finner du antakeligvis et ubehag – et ubehag du har trent hele livet på å ikke kjenne. En uro. Antakeligvis et sted i brystet, magen, mellomgulvet. En dyp følelse av usikkerhet, frykt for det ukjente, tristhet og sorg over at virkeligheten er som den er.
På UROskolen verdsetter vi nettopp denne følelsen veldig høyt. Den er til noe, den følelsen! Men den trenger din tid, din oppmerksomhet, og din villighet til å møte den. Det er ikke lett, men kanskje du kan klare det i ett sekund? Det å inkludere den urolige følelsen du har inni deg, er veien til alt det du lengter etter – også det «å vite». Du får ikke «vite» som et resultat av en fryktstyrt, tankemessig aktivitet, men du vil komme nærmere fred med virkeligheten slik den er: At du ikke vet hva du skal gjøre, eller at du plutselig vet hva du skal gjøre – og våger å gjøre det.