Du skylder meg ingenting mamma!
Av Vibeke Vestgård, lærer på UROskolen.
Mamma, jeg er over femti år nå – og først nå forstår jeg hva det vil si å bli ordentlig voksen. Det er som om jeg endelig har skjønt hva ansvar egentlig handler om. Stridsøksen er lagt ned. For sannheten er at jeg alltid har trengt deg, og fortsatt trenger deg.
Jeg husker hvor nær jeg var deg som barn. Men i tenårene byttet jeg nærhet ut med irritasjon, sinne og krangler. Siden har jeg strevd med relasjonen til deg – et slags ufrivillig lim som har holdt oss fast i hverandre på en vond måte. Jeg ventet på at du skulle gi meg noe jeg ikke kunne sette ord på – noe som kunne løse opp det tunge, vonde og frustrerende mellom oss. Hodet mitt prøvde å overbevise meg om at jeg klarte meg fint uten deg, og jeg holdt deg på følelsesmessig avstand. Nå ser jeg at det var som å prøve å klare meg uten en stor del av meg selv.
De siste årene har du blitt merkbart eldre og svakere, og jeg har kjent en uro, en usynlig kraft som har trukket meg nærmere deg. Den har ført meg inn i smerte, savn, skam, skyld og frykt. Følelser jeg lenge har klandret deg for – men som jeg nå vet er mine egne. Min livssmerte. Min uro. Og ironisk nok har du nettopp gjennom dette vist meg veien til det jeg trodde du skyldte meg: forsoning, ydmykhet, nærhet og kjærlighet.
Vi har begge gjort så godt vi kunne, ut fra de forutsetningene vi har hatt. Det har jeg kunnet se en stund. Men jeg har også forstått at jeg lenge har holdt fast på offerrollen. At irritasjon og sinne bare var overflaten, og at under lå savnet etter å kunne se deg i øynene og si rett ut at jeg er glad i deg. Lengselen etter den nærheten jeg kjente som barn.
Som liten ble jeg fort «voksen». Jeg prøvde å lindre din smerte og tok på meg en rolle slik vi barn gjør for å høre til. Jeg ble føyelig og snill, sint og flink, og etter hvert begynte jeg å føle meg «bedre enn deg». Et mønster som har vært vanskelig å bryte, og som har skapt trøbbel i livet ellers. Jeg ser det klart nå, bak skam, skyld og frykt.
Nå er du gammel, og jeg vet ikke hvor lenge jeg har deg her. Derfor er jeg så takknemlig for at jeg tok mot til meg mens du fortsatt er hos oss. I går satt vi sammen på sykehjemmet, og jeg holdt den tynne, krokete hånden din – den samme hånden som har holdt meg så mange ganger. Jeg har sagt til deg at du er mammaen min, og jeg er datteren din. At det alltid vil være sånn. Jeg forveksler ikke lenger rollene våre og jeg har oppriktig takket deg for alt du har gitt og vært for meg. Og det føltes godt langt inne i margen å endelig kunne si oppriktig til deg: jeg elsker deg mamma. Jeg har jo alltid gjort det, det ble bare borte for meg bak uro, strategier og mønstre.