Julen peker uroens vei

Av Helge T. Zimmer, urolærer

Jeg kom akkurat fra julemarkedet som kona mi arrangerer her på Gjestegården hvor vi bor, og som hun driver, og der var det alt annet enn rolig. Det slår meg hvor bra, nyttig og lærerik julen er for oss som er interessert i uro og uroens potensiale i menneskelivet. Hvis du er en som har det fint med julen og julefeiringen som den er, anbefaler jeg deg å stoppe her. God jul! Nyt den i fulle drag. Dette er for deg som syntes julen er vanskelig, stressende, tung, ensom, og alt det andre som er vanskelig og ubehagelig.

To av de viktigste handlingene vi forsøker å lære oss, og å utføre, på Uroens Vei, er:

- å være sammen med de vanskelige følelsene, og
- å oppsøke de vanskelige følelsene med hensikt.

Min erfaring er at julen hjelper meg, så begge deler egentlig kommer helt automatisk når julen nærmer seg, helt uten at jeg trenger å gjøre noe særlig annet enn å våkne om morgenen og å se på det som er med interesse. Det ER vanskelig med jul. Og det er så mye jeg ikke har oversikt over som plutselig dukker opp sammen med julen. Lengsel, forventninger, skam, skyld, frykt, ensomhet, hjelpeløshet, ansvar - og at det kjennes ut som at det står noe på spill. Noe som er viktig skal skje, det må skje. Dette øker og øker i meg utover i desember, og det ser ut til at det øker i hele samfunnet. Det er nesten som om alt dirrer, som om alt og alle er aktivert.  Det er også min erfaring at det ikke spiller noen rolle hvordan jeg bruker min førjulstid eller feirer jul – bare det å leve i den vestlige verden i desember er å gå mot uroen. Julen skrur kanskje bare opp styrken på uroen som alltid er der. Så nå får du lettere tilgang til uroen din. Uro som du kan bruke til noe. Uro som har uendelig potensiale, Uro som er veien til å utvikle deg, til å få et rikt og spennende liv.  Og siden den er så sterk i julen får du en veldig god mulighet til å nyttiggjøre deg den. Hvis du er klar.

Jeg ser tilbake på barndommen og husker mange gode minner fra jula, men jeg husker også kjedsomhet, brutte forventninger og krav til å oppfylle min del av helheten slik at det skulle bli som det skulle. Nemlig julestemning. Fra tiden som ung voksen minnes jeg den litt rare følelsen rundt bordet. «Endelig, nå skal vi kose oss» ble det sagt – men noe skurret. Jeg husker også så godt når kompisgjengen greide å slippe unna feiringen en gang utpå kvelden på julaften, og møttes hos en av gutta for å drikke øl, i vanlige klær, og beklage oss over at vi ga dyrere og finere gaver enn det vi fikk tilbake. Fra tiden jeg fikk egne barn husker jeg gleden ved at julen fikk en ny betydning. Nå skulle jeg lage minneverdige juleminner for barna. Nå som jeg kunne gjøre det på min måte skulle det bli gjort skikkelig, med våre egne tradisjoner. Men jeg husker også skuffelse, skam og skyld over å ikke få det til som jeg ville, stress, frykt, utmattelse av å prøve så hardt Alle selskapene med familie og venner som skulle være så hyggelige, nære, koselige, men som egentlig kjentes utmattende og etterlot seg en følelse av tomhet. En følelse av skam over at jeg ikke fikk det til. Alt dette, i tillegg til veldig mye mer som jeg ikke har oversikt over - er med meg hver jul. Og om jeg kjenner etter i kroppen min kan jeg kjenne det i magen. Akkurat nå.

Vi mennesker har utviklet og videreutviklet ett sett med tradisjoner og uskrevne regler som vi følger relativt ukritisk i julen. Når jeg ser bort på det i dag ser det veldig ufritt ut, ja som et sett tvangstanker som må utføres, og som lover at om du gjør det rett – ja da skal du få en fin jul. Så når det ikke blir en slik fin jul som jeg hadde sett for meg, ja da skammer jeg meg og føler meg skyldig, for da har ikke jeg greid det. Da må jeg skjerpe meg og gjøre det bedre. Eller det er de andres skyld. De følger ikke reglene og da må de korrigeres. Enten det er barn, kone, svigerforeldre, foreldre eller søsken. Vi må ta oss sammen. Dette skal jo være hyggelig. Når jeg ser bort på ordet tradisjoner, og ser på hva det har betydd i mitt liv, er det jo egentlig det samme som automatiske handlingsmønster. Slike automatiske handlingsmønstre som aktiveres som et overlevelsesmønster når jeg kommer i kontakt med dyp uro, indre smerte og vanskelige følelser som kroppen min tolker som fare. Så det virker kanskje på den måten at jeg kommer i kontakt med min egen utilstrekkelighet og sårbarhet når julen nærmer seg, og for å slippe å føle på den, blir det så jeg prøver å følge tradisjonene. Tradisjonene blir dramaet som får all oppmerksomhet og dermed drar oppmerksomheten vekk fra hvordan virkeligheten er i meg. Disse tradisjonene, dette mønsteret er dypt – og for meg, ser det ut til at vi kan bruke denne juleuroen til menneskelig vekst resten av livet.

Følger du tradisjonene og mønstrene, som du automatisk vil gjøre, tar de oppmerksomheten vekk fra din eksistensielle uro. I alle fall en stund. Og i alle fall til en viss grad. Jeg er sikker på at det finnes øyeblikk i førjulstiden og i julen du allikevel kan få kontakt med uroen din. Når du f.eks ikke rekker alt du vil, når du strever med pakkene til julekalenderen(e), når du ikke vet hvilken gave du skal kjøpe til svigermor, når juleavslutningen i barnehagen kolliderer med julelunsjen på kontoret, når julebordet på jobben igjen ble lite tilfredsstillende, når familien deles på julaften og du ikke får feiret med de du vil, når svoren ikke blir sprø, eller brent, når du har spist for mye og skjorteknappene spriker, når når når.... Tipper listen er lang. Så kommer du på det, og kan vende oppmerksomheten inn i kroppen din og kjenne hvordan virkeligheten er der. Kan de vanskelig og ubehagelige følelsene få litt plass? Kan du sette deg ned sammen med dem i ett sekund? Akkurat nå. Og la de få være som de er? Det er ikke lett – men det er noe du kan lære deg. En kompetanse og en kapasitet du kan utvikle. Du trenger altså ikke å gjøre noen endringer i din julefeiring. Bare legg til denne handlingen. Føl kroppen din så ofte du kommer på det. I ett øyeblikk, i ett sekund. Det er ikke viktig når du kommer på det – det kan være f.eks nå, i kirken på julaften, når du våkner 1. juledag,  eller to uker etter julefeiringen – det spiller det ingen rolle. Du kan bare gjøre det når du kommer på det, og kapasiteten din til dette vil øke med trening.

Tradisjoner kan som sagt sees på som automatiske mønstre. De kan også sees på som ideer vi tror på om julen. Noe som må være sånn. De er tillært, og ser litt forskjellige ut avhengig av hvor i landet, eller fra hvilket land, du kommer fra. Så det peker på at de nødvendigvis ikke er sannheten. Er du villig til å utfordre det du tror er så sant? Måten å feire jul på? En annen måte å gå mot uroen på er nemlig å utfordre tradisjonene, mønstrene, ideene. Bare det å stille spørsmålstegn ved tradisjonene i jula vekker for mange sterk uro. Og da kan du jo bruke den.

Er det f.eks viktig å vaske til jul? Må det være 7 slag i år? Er det så viktig å ha det hyggelig på julaften eller kan det få være som det er? Kan du la alle få fritt valg om de vil komme på julaften? Kan julaften være alkoholfri? Må du i kirken akkurat den dagen? Må du besøke graven til bestemor? Må du ha middagen akkurat slik den alltid har vært? Kan alle få åpne pakkene når de vil på julaften? Er det en mulighet å redusere eller droppe gaver? Trenger du alle meterne med lyslenker rundt på eiendommen? Og hva skjer om du dropper juletreet, eller lar 4 åringen få velge pynt og selv pynte treet slik hen vil? La det være sagt. Jeg mener ingenting om hvordan en jul skal feires evt ikke feires. Mange vil føle seg forpliktet til å argumentere når de ser den rekken med spørsmål over. Den diskusjonen er jeg ikke interessert i, men får du trang til å diskutere og argumentere har du jo allerede kontakt med uroen. Bruk den! Stopp opp et lite øyeblikk og kjenn hvor den er i kroppen akkurat nå.....

Uroperspektivet hevder, at om du oppdager et handlingsmønster du har, og så bruker viljen din til å handle på en annen måte, vil uroen øke. Da går du mot uroen, og vil kunne føle de vanskelige følelsene det bringer med seg. Det er vanskelig, ja kanskje noen ganger umulig. Spesielt om vi tar med at du ikke aner hva som skal komme ut av det. Uroens vei fører til ressursene dine. De uendelige ressursene du har tilgang til fordi du er menneske. Det vil føre til noe nytt. Men hva det nye er og hvordan de ressursene ser ut, ja det kan ikke jeg spå, og du kan heller ikke «bestille» hvordan det skal se ut. Du må ha tillit, og ta risikoen, på at det blir som det blir. Derfor er det nok mange som heller «velger» å ta i mot uroen som kommer ved å følge tradisjonene. Og - det er akkurat like bra! Det er ikke noe annenrangs uro. Uro er uro – og den kan du bruke.

En effektiv måte å gå inn i sitt eget julelaboratoriet på er å skrive. Sette seg ned med et blankt ark eller ved en datamaskin og skrive noe om hva som er sant for meg med julen. Da kommer følelsene fort, og da kan du føle de. Det er det som er oppgaven. Å føle de vanskelige følelsene. Skrivingen er bare veien inn. Så hva er det jeg kommer i kontakt med når julen nærmer seg da?

Dette er min 53. jul og min 12. jul etter at jeg ble skilt. Den gangen ble jeg tvunget til å gå mot uroen ved at alle mine tradisjoner plutselig ble borte. Familien ble splittet og plutselig var alt annerledes. Jeg måtte vende meg mot julen på nytt. Uten å vite hva jeg skulle gjøre, og hvordan jeg skulle gjøre det. Og det var så vondt. Så vanskelig. Forvirrende og skamfullt.

Som jeg har vært inne på tidligere kommer det vanskelige frem når man gjør noe nytt. Og nytt var det. Jeg husker lite fra de første julene. Det var unntakstilstand. Jeg kom i alle fall i kontakt med en følelse av ensomhet, utenforskap og komplett udugelighet. Jeg kunne aldri levere en jul slik som den skulle være. Så jeg ga nok opp. Mitt, for meg, velkjente freezemønster kom sterkt frem, og jeg gjemte meg fra alt. Og det er fortsatt vondt. Julen er fortsatt vanskelig. Og kanskje er freezemønsteret fortsatt relativt aktivt. Jeg har ikke feiret jul med barna mine siden 2013. Og jeg skammer meg. Skammer meg over å være en som ikke «får det til» og skammer meg over at jeg ikke gjør «det rette» i julen. Skyldfølelsen over at jeg ikke kan ta meg sammen og lage en hyggelig og perfekt jul for bana er stor. Samtidig som jeg vil ha den julen som jeg har. Det er som det alltid er, med større volum. Min erfaring er at det ikke spiller noen rolle hvordan jeg gjør det – de følelsene er der allikevel.

Så jeg møter en tanke om at noe er feil. At jeg ikke har det som skal til og at jeg ikke hører til her – i den julen jeg har. Det kjennes ut som jeg hører hjemme i fortiden. I en julefeiring med Mamma – men hun har vært død i mange år allerede. Det kjennes også ut som om jeg hører hjemme i en julefeiring som var sånn den var når barna var små. Da jeg var gift med, og bodde sammen med, mammaen til barna. At julen handler om oss fire. Men det gjør den jo ikke. Det er 12 år siden vi feiret jul sammen, og det er ikke det at jeg vil det, men tankene mine, kritikeren min har hengt seg fast i gamle dager. Jeg kjenner på sorg og savn – og ikke minst skam. Jeg tror ofte på at julen ble ødelagt sammen med skilsmissen. Julen i den nye situasjonen, den nye familie og den nye svigerfamilien får ikke samme betydning som julen gjorde da barna var små. Jeg tror på at det burde være annerledes, men egentlig er det vel ikke så rart om julen kjennes annerledes ut når barna blir voksne og jeg blir eldre.... så det er nok mye tanker og drama involvert. Jeg gjenkjenner denne forvirringen i meg, denne problemstillingen, gjennom hele året – men julen gjør det større. Gjør det til noe jeg virkelig kan kjenne på. Det å være skilt fra barna mine i hverdagen, og i julen. Uker på og uker av.  I år skal kona og jeg til svigerfamilien min på den litauiske landsbygda. Der, i en liten landsby som heter Kadrenai, blir jeg alltid tatt imot som om de var ventet på meg, som en som hører til, som en viktig del av familien, men jeg greier ikke å ta det i mot i det hele tatt.

Kroppen reagerer med uro og mitt freeze og flight mønster aktiveres. Det er store språkbarrierer og annen kultur, jeg føler meg liten og en som ikke passer inn - men jeg får mange, og romslige, muligheter til å kjenne etter den virkeligheten jeg har der iom at jeg ikke kan snakke med så mange.  

De vanskelige følelsene stiger i førjulstiden. Å ikke ha masse planer kommer med en følelse om å være rar, være utenfor, være en som ikke får til det alle får til. Jeg kan kjenne det bare jeg ser en av disse klissete julereklamene hvor alle har det så hyggelig, eller når jeg går med hunden og ser folk inne i julepyntede og varme, lyssatte hjem. Ensomhet. Utenforskap. Feil. Udugelig. Noen år lagde kona og jeg faktisk «Jul alene sammen». Vi organiserte at de som var alene på julaften kunne komme på Gjestegården for å feire sammen med oss. Det kom flest som ville hjelpe til - og få ensomme. Men tiltaket dro oppmerksomheten vekk fra mine vanskelige følelser og jeg fikk love til å føle meg god nok og inkludert i alle fall en liten stund. Men det hjalp jo ikke.... For meg handler det om sorg og savn etter de jeg ikke er sammen med. Alle vennene og venneselskapene som var i julen i «gamle» dager. Det savnet er der alltid, men det er mye sterkere i julen. Jeg er ikke lenger villig til å sette i gang tiltak for å unngå det – men innimellom er jeg klar til å føle sårbarheten min.  De siste årene har jeg valgt en jul uten juletre, julelys, julepynt, julegaver og tildels uten julemat. Det er både en stor frihet og som du skjønner fylt av uro – frykt, skam, skyld og ensomhet. Jeg heller slipper ikke unna, ikke i det hele tatt - men jeg benytter meg av friheten min til å gjøre julen på min måte, og det kjennes mer fritt, og det blir litt enklere for hvert år syntes jeg. Jeg bruker en setning jeg har lært, og lært bort, på UROskolen – «Jeg gjør det sånn jeg»! Det hjelper meg til å flytte fokuset fra dramaet til følelsen i kroppen.

Når jeg skriver, og leser, det her så kjenner jeg alt sammen i magen. Skrivingen hjelper meg. En skikkelig dyp smerte. Den er både veldig tilstede og samtidig ullen og langt borte. Kanskje det er akkurat derfor jeg skriver det her....For å komme på at dette er mitt julelaboratorium. Min virkelighet. Det å kjenne meg alene. Skyldig. Og at jeg er på «feil sted» mens jeg lever det livet jeg lever. Det som jeg egentlig er i kontakt med hver dag, men som vokser seg stort nok til virkelig å vende seg mot det nå i jula. Akkurat nå kan jeg stoppe opp. Kanskje det er akkurat derfor jeg har brukt tid og krefter på denne teksten. Slik at jeg, og kanskje du, akkurat nå kan vende meg innover.

For kanskje kan jeg inspirere deg. Tenne en nysgjerrighet i deg. Hva er ditt julelaboratorium? Hva er dine juledramer? Kan du stoppe opp å kjenne deg. Akkurat nå? Enten det er før jul, midt i julen eller etter jul. Det har alltid verdi. For oss som har det vanskelig i jula kan vi nok alltid stole på at julen peker mot Uroens vei. Og det er opp til oss om vi kan ta i mot den julegaven. Kan du det nå?

God jul