Av Tove, student på UROskolen
Mine opplevelser og erfaringer når presset blir tatt bort fra barnet
Juleferien er over. Skolestart. Hun savner vennene sine og går på skolen første skoledag. Jeg merker uroen hennes om ettermiddagen. Kaver på. Stresser. Sovner sent om kvelden. Og er kvalm neste morgen. Svimmel. Varm. Sitter gråtkvalt i sofaen. Blir hjemme denne dagen. "Hun er jo syk." Lettelsen er så tydelig. Resten av uka er hun hjemme. Det er samme situasjon hver morgen. Er ikke i form. Energiløs. Og jeg aksepterer, for hun er jo fysisk syk. Men i helga er hun ikke det. Er med venner. Leker. Full fart. Energi. Men kvalm mandag morgen. Svimmel. Nok en gang gråtkvalt i sofaen. Og jeg begynner å skjønne at dette ikke handler om fysisk sykdom, men noe annet. Innerst inne forstår jeg at dette handler om vonde følelser. Om et press som er så overveldende. At hun har det så vondt at hun blir fysisk dårlig og ikke klarer å gå på skolen.
Jeg begynner å bli urolig. Jeg kjenner presset fra alle kanter. Fra meg selv, fra pappaen hennes, i fra skolen, i fra ulike systemer. "Jenta må jo på skolen!" Jeg vekker henne hver morgen. Jeg kjenner uroen kommer krypende hver gang jeg skal gjøre det. Jeg blir kvalm selv. Og jeg kommer til kort. Jeg får henne ikke på skolen. Hele hun protesterer i senga. Men vi skal i hvertfall ut. Pakker skolesekken. Får henne i bilen. Kjører tur med mål om å ende opp utenfor skolen. Kontakt med lærere som vil møte henne både her og der. Lose henne inn på skolen. Men hun nekter med alt hun klarer.
Vi reiser på helgetur. Vi har fine opplevelser med familie og venner. Hun er tilstede. Koser seg. Jeg tenker at "Nå er hun nok klar. Masse påfyll. Gode følelser. Skole neste."
Jeg har ikke sjans. Jenta er låst. Og hun har det uendelig vondt. Jeg har det uendelig vondt fordi hun har det vondt. Jeg kjenner på presset fra meg selv og fra flere hold om at dette må løses! Jeg er stresset. Jeg er redd. Jeg er bekymret. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Jenta blir så presset i min og andres tro på at hun må på skolen, at hun distanserer seg mer og mer fra meg, fra pappaen, fra andre og ikke minst fra seg selv. Hun er redd. Hun er lei seg. Hun er sint. Hun er helt utkjørt.
Vel to uker etter skolevegringa starter, spør jeg jenta mi: "Hva trenger du fra meg?" Hun svarer: "Slutt å mase om skolen!" Jeg tror jeg husker at jeg kjempet med meg selv noen sekunder. Jeg tror jeg kjente på uroen en bitteliten stund før jeg svarte henne noe sånt som "Det er greit. Jeg skal slutte å mase om skolen. Jeg kommer ikke til å prøve å få deg på skolen."
Det er som en snuoperasjon på noen få timer. Lettelse. Puster ut. Kroppen faller til ro. Tilstede. Kontakt innover i seg selv. Ikke bare hos henne, men også hos meg. Eller, jeg tror det heller er slik:
JEG TAR PÅ MEG PRESSET SOM JENTA MI BÆRER PÅ OG JENTA FALLER TIL RO.
Det er lett å tenke at "Dette skulle jeg ha gjort før. Jeg skulle tatt vekk presset før. Innerst inne har jeg hele tiden visst at jeg burde gjort det." Men det var virkeligheten da. Slik var det å være meg da.
Det som nå skjer, er at jenta vil invitere jentene i klassen til bursdagsfeiring. "Hva? Nå? Ok, vi hiver oss rundt!" Hun planlegger, vi inviterer og et par dager etter feires det i huset vårt. Det feires et bursdagsbarn som eier sin egen fest. Hun vet hvordan hun vil ha det. Hun har planlagt alt i minste detalj og er så til de grader til stede. Hun sender gjestene hjem med verdens beste milkshake i bilene, fordi de "bare måtte ha mer." Hun sitter sammen med oss etterpå, familien sin, og ser på gaver og kort med takknemlighet og glede. Hun er trøtt. Vi er alle trøtte. Men det er en god trøtthet.
Dette skjer når jeg som mamma tar bort presset om skole fra barnet mitt. Dette skjer når jeg kjenner på presset og begynner å møte min egen uro. Slike ting skjer når jeg de påfølgende månedene øver meg på å ta på meg presset fra ulike instanser som fremdeles vil ha henne på skolen. Slike ting skjer når jeg øver meg på å møte min egen uro, slik at barnet mitt bare kan få VÆRE.
Jeg driter meg stadig ut, mange ganger. Jeg tenker, overtenker, lar meg presse og presser jenta.
MEN
"Det er ingen vei utenom uroen, uansett." (sitat fra uroklassen min på Uroskolen)
Det er min vei.
Uroveien.
Akseptere virkeligheten som den ER.
At den er til noe.
Den er vond. Fryktelig vond. Og den er fin.
Det er ikke noe som er feil, selv om livet er vondt. Og det er det egentlig ofte.
Men alt er til noe.
Sett utad er "alt feil" i vår familie. Ingenting er feil i vår familie. Det er virkeligheten vår. Den er tidvis veldig vond. Den er ofte fin. Til og med veldig fin. Og den er til noe.
Jeg har nå levd med skolevegring i snart ti måneder.
Slik jeg opplever jenta mi, er hun mer til stede i eget liv. Hun eier mer og mer livet sitt. Hun får mer og mer kontakt med seg selv, den hun er og hva hun føler. Hun inviterer meg (og pappaen) oftere inn i sin verden og deler derfra. Vi ler sammen. Vi gråter sammen. Vi bare er sammen. Hun er enormt kreativ. Hun er smart, dyktig og særs reflektert. Hun har sterke meninger og klarer mer og mer å formidle dem og refleksjonene sine og stå for dem.
Alt dette til tross for at hun ikke går på skolen. Men jeg som mamma tar på meg press og føler uro.
Tenk det!