Av Trude Hessen, student på UROskolen
Det finnes et tydelig skille i livet mitt. Det kom den dagen det gikk opp for meg at uroen min, klumpen i magen, hjemlengselen, min verste fiende, egentlig er min venn.
Den er min venn.
Siden jeg var 18 år, har jeg båret på en snikende, plutselig, varm og uforutsigbar uro. Den sitter i solar plexus, som en kraftig, vond følelse. Den har presset meg, navigert meg og justert meg. Den har tynget meg. Den har fått meg til å lure på hva som er galt med meg.
Den har også fått meg til å holde foredrag og gjøre karriere. Jeg har fått barn, giftet meg og løpt maraton. Jeg har vært sosial, bygd gode vennskap og laget et liv som så perfekt ut utenfra.
Uroen og lykken har levd side om side og kjempet om oppmerksomheten min. Ofte vant uroen. Jeg skulle ønske jeg hadde visst at den var min venn.
Den har prøvd å fortelle meg noe. Den har hvisket, den har ropt, den har snodd seg. Men jeg visste ikke at jeg skulle lytte til den. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kjenne på den. Jeg visste ikke at den var min venn.
Jeg visste bare at den måtte bort. Den måtte bort, for at jeg skulle få et godt liv. Venner som trykker på mine såreste punkter, er vel ikke de vennene jeg skal ha?
Min urolærer lærte meg noe annet. At uroen ikke er en fiende som skal bekjempes, men en budbringer som skal lyttes til og føles. At den er til noe.
I dag står jeg ved et nytt skille.
Jeg har skrevet rundt 20 CV-er. Til jobber som leder, og til jobber som ikke er det. Til forsikring, der jeg har vært hele arbeidslivet, og til steder jeg aldri har vært i nærheten av.
En dag bestemte jeg meg for at jeg ikke ville være leder mer. Kort tid etter søkte jeg som administrerende direktør.
Leder. Ikke leder. Leder. Ikke leder.
Hver søknad var et forsøk på å finne svaret. Og kanskje også et forsøk på å få uroen til å tie. For så lenge jeg skriver en søknad, har jeg noe å gjøre. Da slipper jeg å kjenne etter.
Før ville jeg ha valgt fort. Jeg ville ha valgt det som fikk uroen til å slippe taket. Og den slapp. Men bare en liten stund. Så kom den tilbake. Det gjorde den alltid.
Den kommer garantert tilbake nå også, uansett om jeg venter eller velger fort.
I dag slo vi mynt om et valg rundt jobb. Med en gang mynten var kastet, visste jeg hva jeg skulle velge. Det kan du også prøve!
Akkurat nå er det annerledes. Så befriende annerledes.
Uroen er ikke fienden min lenger. Den er vennen min. Den er støtten min og læremesteren min. Den bryr seg om meg. Den passer på meg.
Når den kommer, prøver jeg ikke lenger å få den bort. I alle fall ikke like ofte som før. De gangene jeg husker at den er til noe, kjemper jeg for vennen min, uroen, for at den skal få sin plass i meg.
Noen ganger tenker jeg at den er ensom, uroen min. At den bare vil høre til. At den bare vil meg vel. Den vil ha sin plass i vennegjengen, side om side med lykken.
Kanskje spiller det ingen rolle hvilken jobb jeg har, eller hvor jeg bor.
For uroen blir med uansett. Det finnes ikke et valg uten uro. Ikke en jobb, ikke et hjem, ikke et liv. Uroen er ikke et tegn på at jeg har valgt feil. Den er et tegn på at jeg lever.
Det eneste jeg kan velge, er om jeg vil kjempe mot den, eller leve med den.
Jeg begynner å nærme meg svaret, i alle fall i kveld.
Og jeg står ikke alene med spørsmålet. Uroen står her sammen med meg. Den passer på meg.
Den er min venn. Den er til noe.