UROlærer

Pris: 1700,-

Tlf. 922 52522
Epost: cecilie@uroskolen.no

Underviser: - Oslo, Schwensens gate 15, 0170 Oslo (St.Hanshaugen) - I Hønefoss
- I parken eller annet sted ute
- På nett

Selv om det var uro og ubehag som i 2022 førte meg til Uroskolen, var det først da jeg begynte å studere der at jeg ble kjent med hvordan det egentlig var å være meg i møte med virkeligheten.

At jeg var redd for ubehagelige følelser visste jeg nok ikke. Jeg var redd for helt andre ting som fortid og fremtid, helse, medisiner, økonomi, familie, parforhold, å ta plass, sinte folk mm. Mønster og strategier var jeg heller ikke godt kjent med. Jeg trodde jeg var født sånn.

Et sterkt mønster i meg når jeg kjenner motgang og ubehag er tilbaketrekking.

Og ganske tidlig begynte jeg å legge skylden på andre og annet for at jeg hadde det så vondt i livet. Men jeg turte ikke å si ifra. Så jeg prøvde å holde meg unna ubehag. Det ble slitsomt. Men det visste jeg ikke da. Jeg trodde det var sykdom, traumer eller noe annet som var årsaken til min slitenhet. 

Jakten på det gode, de snille folka, den gode helsa, jobben, kjæresten, familien og økonomien var i gang. Hvis jeg bare var flink og fikk det godt og unngikk det som ikke var det, ville det bli bra. Da ville jeg tåle livet og motgang bedre. 

Det var en forferdelig tid og et ensomt prosjekt. Og det var vondt for folk rundt meg å se hvor langt jeg var villig til å gå for å få det bedre. Det førte til sykemelding, sykdommer, operasjoner, diagnoser, medisinbruk i 19 år, traumebehandling og uførhet. Og jeg mistet kontakt med flere venner. På et tidspunkt holdt jeg også på å miste leiligheten min.

Jeg har møtt gode hjelpere i det offentlige og i psykiatri. Jeg hadde gode kolleger, flinke fastleger og psykologer, terapeuter, lærere og jeg lærte masse om hvordan jeg kunne få det bedre. Jeg fikk det bedre. Men når overveldende hendelser hendte, ble jeg redd og falt tilbake. Det ble ganske ille til slutt. Det var så godt å bli sett, så hvorfor hjalp det ikke i lengden? Hva var årsaken? Var jeg ikke takknemlig nok? Var det traumene fra barndommen, eller var det min skjebne? Kunne det være en sykdom som ikke var oppdaget?

Så fortalte psykologen jeg hadde gått til i flere år, om podcasten «Guro og Guru». Hun mente de snakket om ubehag på en måte som kunne være relevant for meg. Jeg begynte å lytte. Og noe endret seg. Retningen min gikk fra å lete etter hvordan jeg kunne få det bedre, til å bli kjent med det ubehagelige. Jeg ville bli bedre på å tåle å ha det vondt. 

Jeg begynte på Uroskolen hos Rikke og Monica, senere i lære hos de andre urolærerne og Helge og Caspar. Jeg har deltatt på alt av Uroskolens aktiviteter, som har vært en livsendrende reise! Jeg har nå egne studenter og jeg har holdt retreater i Nordland og har en kvinnegruppe der. 

7 år har gått og jeg er mer tilfreds enn noen gang. Jeg tåler bedre smerter og ubehag og tar ingen medisiner. Jeg har større kapasitet og deltar mer i livet. Jeg har kommet nærmere de jeg er glad i og har en bedre forståelse der de møter sin virkelighet. Nå har jeg et språk for det som skjer på innsiden og for det som egentlig foregår på utsiden. Jeg vet mer om hva det vil si å ta ansvar for egne følelser og for det som skjer i meg i møte med virkeligheten. At den ikke kunne ha vært annerledes og at motgang kan brukes til noe mer enn det vi er klar over.

Det betyr ikke at det vonde er borte. Jeg blir fortsatt redd. Jeg trekker meg fortsatt tilbake. Jeg kan fortsatt bli syk. Forskjellen er at jeg tåler det bedre. Og når jeg kommer på det, vet jeg mer om hva jeg kan gjøre, urokunsten.

Det er det jeg gjerne vil dele videre.

Hvis du vil lære mer om ditt eget ubehag i livet, sammen med meg, er du velkommen til å ta kontakt.