Hele livet har Vibeke forsøkt å rømme fra sin indre uro. Så kom hun i overgangsalderen
Publisert på i Kvinner og Klær: https://www.kk.no/helse/hele-livet-har-vibeke-forsokt-a-romme-fra-sin-indre-uro-sa-kom-hun-i-overgangsalderen/85255329
Hele livet har Vibeke forsøkt å rømme fra sin indre uro. Så kom hun i overgangsalderen
Da kom alt til overflaten, forteller Vibeke. Hormonbehandling hjalp en stund, men så tok hun et helt annet grep. – Det har forandret livet mitt, sier hun.
FUNGERTE IKKE SOM FØR: Etter at VIbeke fylte 40, kjente hun at kroppen ikke lenger fungerte slik den pleide. – Jeg klarte ikke trene som før og jeg orket ikke det jeg orket før, sier hun. FOTO: Privat
Publisert 11.10.2026 - 21:00
Sist oppdatert 11.10.2026 - 22:27
- Det er kanskje kontroversielt å si, men jeg synes det er et paradoks at det vi ønsker oss i overgangsalderen - glede, frihet, god søvn, det å kunne delta i livet - prøver vi å fikse ved å ta bort symptomene. Jeg fikk alt jeg ønsket meg ved å møte dem.
Det sier Vibeke Vestgård (56) til KK Pluss.
Indre uro, angst, stress, nedstemthet. Alle er kjente symptomer på overgangsalder, og KK Pluss har skrevet flere saker om kvinner som ble rammet av plagsomme psykiske symptomer da de entret menopausen.
Men kan det være sånn at angsten, uroen eller ubehaget som dukker opp i overgangsalderen, ikke nødvendigvis kommer helt ut av det blå? Kan det hende at det heller alltid har vært der?
Det tror Vibeke. Slik var det i hvert fall for henne.
– Hele livet har jeg brukt strategier for å ikke kjenne på den indre uroen. Jeg har alltid holdt meg opptatt, drevet med barna, partnere, jobb, alt det. Vært travel og forsøkt å ha kontroll på alt - veldig flink pike. Men så har det alltid ligger noe og murret der, sier hun til KK Pluss.
Da overgangsalderen meldte seg, kom alt til overflaten, og Vibeke måtte møte livet på en helt ny måte.
– Kroppen orket ikke det den orket før
Vi skrur tiden litt tilbake.
Helt fra Vibeke var ung har hun levd et travelt liv. Stilt opp, bidratt, levert og prestert. Hun har spist slik hun burde og trent slik hun følte hun måtte.
Så fylte hun 40 og merket at kroppen ikke lenger fungerte slik den pleide.
– Jeg klarte ikke trene som før og jeg orket ikke det jeg orket før, sier hun.
HORMONER: Vibeke hadde nytte av hormonbehandling, men valgte likevel å gå av det - fordi hun ville prøve noe helt annet. FOTO: UROskolen
Løsningen hun umiddelbart gikk for var å gå inn i et regime der hun spiste og trente «riktig». Målet var å fikse det, forteller hun, akkurat slik hun alltid hadde prøvd å fikse og kontrollere alt som ikke føltes bra.
Men denne gangen fungerte det ikke. Hun sov dårlig, svettet om natta, hadde vondt i kroppen og mye indre uro. Nærmest desperat endte hun opp hos en gynekolog som bekreftet at Vibeke var i overgangsalderen.
– Da ble jeg satt på hormoner. Det tok bort plager som sterk svette og konsentrasjonsvansker, og jeg gikk på det i flere år, forteller hun.
Valgte å møte symptomene
Vibeke håpet at hun kunne rase gjennom overgangsalderen uten å måtte kjenne på at ubehaget som førte med. Men hormonbehandlingen tok imidlertid ikke vekk alt som var vanskelig.
Hun var blitt nærmere 50 da hun for første gang begynte å innse at hun ikke var lykkelig.
– Jeg hadde ikke spesielt god kontakt med kroppen min, jeg var mye «oppe i hodet» med planlegging og tankekjør. Jeg kunne bli sint og irritert, og jeg hadde mye indre uro. Alt dette ble forsterket under overgangsalderen.
Samtidig som Vibeke hadde holdt en del av symptomene i sjakk med hormonbehandlingen, hadde en nysgjerrighet begynt å våkne i henne: Kunne hun prøve å møte denne indre uroen på en annen måte enn hun hadde gjort de siste 50 årene? Det å rømme fra den og prøve å fikse den hadde uansett ikke fungert så langt.
– Så da valgte jeg å redusere hormonbruken for å få frem alt av symptomer igjen.
– Du valgte å «åpne» det ubehaget igjen?
– Ja. Jeg mener at vi kan bruke dette ubehaget til noe.
– Vi har lært å unngå ubehag
Vibeke utdyper:
– Vi har lært å unngå ubehag. Vi biter tenna sammen og holder oss ofte unna det som gjør litt vondt på innsiden. Og overgangsalderen er noe som er ubehagelig: Vi vil ikke ha den uroen, den dårlige søvnen og nattesvetten.
Hun understreker at hun ikke har noe i mot hormonbehandling. Hun er heller ikke ute etter å moralisere, legger hun til. Men det Vibeke har erfart er at bak smerten og uroen som vi unngår, ligger det ofte mye fint.
– Energi, mot, egenomsorg, kreativitet. Til og med ro. Alle de tingene vi ofte prøver å finne når vi unngår ubehaget, sier hun.
Hvorfor kan overgangsalderen ramme vår mentale helse?
Vi kommer snart tilbake til Vibeke. Men først: For hvorfor bringer egentlig overgangsalderen med seg så innmari mye ubehag?
Vel, svaret kan være sammensatt. Både individuelle sårbarheter, hormoner, livssituasjoner og faktorer som dårlig søvn og mye stress kan spille inn - kanskje en kombinasjon av flere faktorer. Når det gjelder ting som indre uro, angst og depresjon, er det slik at de som har en historie med psykisk uhelse fra før, har høyere risiko for å kjenne på det under overgangsalderen, har KK Pluss tidligere skrevet.
– Mange kvinner har båret mye gjennom livet. Når hormonene begynner å svinge, kan det føles som om kroppen plutselig ikke lenger spiller på lag.
Det sier gynekolog i Aleris, Solveig Thorarinsdottir, til KK Pluss. Hun møter mange kvinner i overgangsalderen som forteller at de plutselig ikke kjenner seg selv igjen.
GYNEKOLOG: Solveig Thorarinsdottir. FOTO: Aleris
– Kvinner som tidligere har håndtert høyt arbeidspress, familieliv og store belastninger, opplever at de ikke lenger har den samme kapasiteten til å mestre stress og utfordringer, sier hun til KK Pluss.
– De hormonelle svingningene i overgangsalderen, særlig i østrogennivået, kan påvirke hjernens regulering av humør, søvn og stressrespons. Hos noen kan dette utløse angst, indre uro og depressive symptomer for første gang, mens det hos andre kan forsterke en psykisk sårbarhet som har vært der lenge.
Blir den «siste dråpen»
For noen kvinner kan overgangsalderen derfor bli nettopp den «siste dråpen» som gjør at underliggende smerte eller uro kommer til overflaten.
– Mange kvinner har stått i store belastninger over tid, men klart å håndtere dem. Når hormonelle endringer og søvnproblemer kommer på toppen, kan det som tidligere var håndterbart, plutselig oppleves som overveldende.
Thorarinsdottir understreker at dette ikke handler om at kvinnene er blitt psykisk svakere, men heller om reelle biologiske endringer som kan påvirke den psykiske helsen.
– Mange er heller ikke klar over at angst og indre uro kan være tidlige symptomer på overgangsalderen, også før menstruasjonen blir uregelmessig, sier gynekologen, og legger til:
– Vi må selvsagt ikke forklare alle psykiske plager med hormoner, men vi må bli flinkere til å se sammenhengen. For noen kan hormonbehandling bidra til bedring, mens andre trenger psykologisk behandling eller en kombinasjon av tiltak.
Kyrre Dyregrov, psykolog og daglig leder for Onlinepsykologene.no, har i Øygarden kommune jobbet med å øke åpenheten om overgangsalderen på arbeidsplassen.
Han forteller at han flere ganger har hatt disse kvinnene i terapi.
– Ofte kan ting ligge latent i oss, før en hendelse eller livsendring utløser det. Jeg har ved flere tilfeller sett at gamle sår har kommet opp til overflaten i overgangsalderen, og tenker at det ikke er rart dersom hormonelle endringer kan være utløsende faktor.
Måtte lære seg å føle følelsene sine
For Vibeke handlet løsningen mye om å bevisst gå inn i det som var vondt, både psykisk og fysisk.
Føle følelsene sine, for eksempel, i stedet for å dytte de vekk.
– Alle snakker om at man må føle følelsene sine. Men ingen sier hvordan. Det måtte jeg lære meg, og det fikk jeg hjelp til, sammen med noen som kunne sitte ved siden av meg uten å gripe inn, endre det eller ta det bort. Det gjorde at jeg fikk øve opp en evne til å tåle smerten. Det var vondt, og noen ganger klarte jeg bare å kjenne på det litt, før jeg gikk ut av det igjen. Men sakte, men sikkert, så lærer man.
En kan kanskje tenke på det som å øke en toleransegrense for ubehag. Etter hvert blir det lettere å stå i.
Ett-sekund-metoden
Vibeke deler et konkret grep du kan ta for å øke toleransen for ubehag. Når Vibeke har mye tankekjør, for eksempel, så retter hun oppmerksomheten bort fra hodet og til kroppen.
– Der vi ofte erfarer uro, ubehag, smerte: i magen, mellomgulv, bryst og noen i hals og armer. Så prøver jeg vennlig å ha det ubehaget i ett sekund.
Det er nok, forteller Vibeke:
– Da har du klart å romme ubehaget. Kanskje klarer du ett sekund til? Og ett til. Til vi ikke klarer det. Sakte men sikkert øver jeg opp evnen til å snakke vennlig til, og ha det slik, og erfarer noe nytt.
Hun har brukt den samme metoden på de fysiske plagene. Det betyr ikke at man ikke skal søke hjelp hvis man trenger det - Vibeke har for eksempel fått god hjelp av både fysioterapi og kiropraktor for vondtene sine.
– Men det handler også om å ikke kjempe i mot smertene og plagene, sier hun, og utdyper:
– Jeg begynte så smått å bare la kroppen være som den er. Det var vondt, men jeg lærte også mer om samspillet i kroppen: Hvordan pusten, anspentheten og nervesystemet henger sammen. Jeg aksepterte at jeg sov litt dårlig, i stedet for å «måtte» sove best mulig. Jeg sluttet å trene fordi jeg følte at jeg måtte trene. Jeg ga slipp på disse tingene. Og kroppen reagerte positivt på det!
Mer til stede
– Hvordan merket du det?
– Det føles som om kroppen leges. Jeg spenner meg ikke like mye lenger. Jeg er roligere. Tankekjøret har gitt seg. Den indre kritikeren har roet seg betraktelig.
Vibeke påpeker at hun også er på vei ut av overgangsalderen nå, og det er ikke slik at ubehaget er borte. Men det var heller ikke målet.
– I dag er jeg mer til stede i livet, og jeg kan være med den indre uroen når den er der, fordi jeg ikke er redd for den lenger.
«Ikke så enkelt som du sier»
– Mange vil kanskje tenke at: Hvis hormonbehandling kan dempe eller ta bort mye av uroen og smerten, hvorfor ikke bare bruke det for det det er verdt?
– Ja, og alle må få gjøre akkurat det de vil. Det er ingenting galt med hormonterapi, jeg bruker det selv innimellom når ting blir for ille. Men for meg så var det sånn at selv med hormonbehandling, så kjente jeg på jaget og uroen.
Vibeke har tidligere skrevet om sine erfaringer i Dagsavisen. Da fikk hun mange kommentarer fra andre damer i overgangsalderen som mente at hun «ikke hadde peiling»: At det ikke er så enkelt, at noen har det så ille under overgangsalderen at de ikke kommer seg på jobb.
Til dét sier Vibeke to ting:
– Det var ikke enkelt for meg heller. Jeg har hatt det vondt og stått i mye smerte. For meg ble det så vondt at jeg ble «tvunget» til å møte det.
– Og så tenker jeg at: Skal det faktisk skal være sånn at en kvinne i overgangsalderen skal produsere og levere som en 30-åring? Man vil jo gjerne ha en like sprek kropp som da man var ung. Men sånn er det ikke lenger.
Var redd for å være trist
Vibeke stiller nemlig spørsmålstegn ved hvordan vi som samfunn forholder oss til ubehaget som dukker opp i overgangsalderen. Når symptomene blir så ille at man ikke fungerer, så kanskje man ikke skal fungere like bra akkurat da, tror Vibeke. Igjen: I stedet for å kjempe mot ubehaget og prøve å fikse det, kanskje vi har nytte av å akseptere det og tilpasse oss deretter?
– Jeg hører folk si: «Jeg gråter av ingenting!». Og da tenker jeg: Men er det egentlig feil? Må det fikses? sier hun og fortsetter:
– Før var jeg redd for å være trist. Men nå synes jeg at det heller er litt befriende. Da tenker jeg at «oioi, her er det noe som vil ha litt oppmerksomhet». Så er jeg med gråten. Kanskje trenger den ikke en forklaring? Og så går jeg videre til noe annet.
Hun tror flere kan ha nytte av å forsøke å åpne litt opp for, og øve på å stå i, sitt eget ubehag.
– Kan du vende deg vennlig mot det som er ubehagelig? Kjenne litt på det? Det forandret livet mitt fullstendig.
Psykolog: Viktig å gå inn i det ubehagelige
Til slutt spør vi psykolog Dyregrov:
– Hvordan tenker du man kan jobbe med ting som kommer til overfalten under overgangsalderen - er det en mulighet til å nøste litt opp i gamle sår, for eksempel?
– Jeg vil alltid råde den enkelte til å få en sjekk hos spesialist først. Mange har god nytte av hormonbehandling, men en del forsøker forskjellige preparater og midler før de finner det som hjelper dem.
– Jeg tenker absolutt at det er en mulighet til å jobbe med gamle sår. I traumebehandling er det å ha god tilgang til det man skal jobbe med en forutsetning for bra utbytte av et terapiforløp, så det trenger ikke å være en ulempe, forteller Dyregrov.
Han minner om at selv om man har båret på noe lenge, så kan det fortsatt gjøre svært vondt.
– Det er ikke slik at man ikke har rett til å ha det vondt selv om det man kjenner på har inntruffet for lenge siden. Jeg ser at svært mange som går i traumebehandling etter å ha båret på ting i mange år likevel har god effekt. I behandlingen vil det være viktig at man går inn i det ubehagelige, kjenner det på kroppen, heller enn man snakker om eller rundt det.