Barna er våre største læremestere!

Av UROlærer Monica Laskerud.

Vi er villig til å presse barna våre syke for å få dem til å leve det livet vi mener er det riktige.

Foto: Getty Images/Unsplash

Publisert i Harvest Magazine 10.8.2026

https://www.harvestmagazine.no/artikkel/barna-er-vare-storste-laeremestere?k=1605fd8

Skolevegring og ufrivillig skolefravær er et økende problem. Foreldre jeg snakker med forteller om en enorm fortvilelse. Det har vi også kjent hjemme hos oss, der vi hadde fokus på skolevegring i over sju år. Det var først da jeg erfarte at mitt barns adferd hadde noe med meg å gjøre, at både datteren min og jeg fikk det bedre. Så nå vil jeg fortelle om noe som kan hjelpe barn og foreldre som strever.

Jeg, som mange andre, er opptatt av å gjøre ting riktig. Barna mine hadde alltid nok og riktig skift, de hadde alltid klær som passet, de hadde nok og sunn mat i matpakken, de gjorde alle leksene, vi var med på dugnader og vennegrupper. Jeg hadde en morsom og krevende jobb og barna gikk på fritidsaktiviteter, likevel hadde jeg hele tiden en følelse av aldri å strekke helt til. Så jeg prøvde litt hardere. La meg tidligere, drakk mindre alkohol, var mindre sosial. Jeg ble bare mer sliten, sint på mann og barn og tidvis mye sykmeldt fra jobben.
Mobilen ble min gode venn, jeg slukte Netflix-serier, og jeg gruet meg til barna skulle komme hjem fra skolen. Jeg trodde at livet måtte være slik, jeg trodde det var vanlig å være utslitt.

Så en dag da Ida gikk i 6. klasse begynte hun å få vondt i magen om morgenen før skolen begynte. Som helt vanlige foreldre sa vi at hun likevel måtte gå på skolen, med beskjed om at hun kunne komme hjem hvis det ble for ille. Men magevondten ga seg ikke, det ble verre og verre. Jeg husker fremdeles hvordan hun satt på gulvet med knærne opp under seg og vugget fram og tilbake og gråt. Mannen min og jeg var livredde for at det var noe fysisk galt med henne og fikk henne utredet hos lege etter lege. Men de fant ikke noe galt.

Til slutt ble vi henvist til BUP. Da skjønte vi at dette ikke var en fysisk sykdom, det var ikke kreft eller en farlig tarmsykdom, og en stund kjente vi oss lettet. Likevel opplevde vi at de heller ikke visste hvordan vi skulle få henne tilbake på skolen. Vi prøvde å presse henne hardt og vi lokket og lurte, vi kjørte henne, lot henne være hjemme uten TV og mobil, truet henne. BUP stilte henne mange spørsmål om hvorfor hun ikke gikk på skolen, men Ida visste ikke. Da BUP truet med å kontakte barnevernet hvis hun ikke gikk på skolen, forsterket det den følelsen vi allerede hadde av å ikke få det til som foreldre.

Alt dette presset gjorde bare at Ida følte seg enda mer feil. Hun sa at hun ikke skjønte meningen med livet. Alt er bare MÅ, sa Ida, MÅ gå på skole, MÅ jobbe – så dø. Hun sa at det hadde vært deilig å bare ikke leve – ikke være. Det var fryktelig vondt for oss å høre. Etter korona, da Ida var blitt 17 år og gikk i 2. klasse på videregående, ble hun liggende i senga og skolefraværet økte. Hun var helt utmattet og lå bare som en tung masse i sengen. Etter alle disse årene ante vi fremdeles ikke hva vi skulle gjøre, vi følte oss helt hjelpeløseog hverken vi eller hjelpeapparatet hadde bedre forslag enn at det viktigste for barn og ungdom er å komme seg på skolen.

Den største oppgaven i livet mitt ble å få Ida på skolen. Det var akkurat som om noen dyttet meg inn på rommet hennes for å dra henne opp, det var helt umulig å stoppe. Det ble bare verre. Så jeg søkte hjelp. En helt annen type hjelp som bare var opptatt av at vi skulle få det bra, uavhengig av skolen. Med veileding begynte jeg å øve på å kjenne litt på det som foregikk inni meg, det vonde som styrte meg helt. Det vonde jeg erfarte at ble borte de gangene jeg fikk henne på skolen.
Fordi Ida ikke gikk på skolen, ble hun til et “problem”.
Med problem så mener jeg en utfordring alle forsøkte å endre. Et problem jeg satte alle kluter inn for å fikse. Jeg fikk spørsmålet: Hvorfor er det helt nødvendig for Ida å være ditt problem? Kan du sette deg inn i hvordan det er å være dette barnet alle forsøker å “hjelpe” tilbake på skolen? Er det egentlig hjelp? Det var et ubehagelig spørsmål og jeg husker jeg følte skyld da jeg innså det. Var det hele min skyld?

Det var ikke min skyld. Det var ikke noens skyld, men det var jeg som forelder som måtte ta ansvar. Av veilederen min fikk jeg i oppgave å begynne å kjenne etter i kroppen. Så da vekkeklokka ringte, hver morgen, gikk jeg ned og la meg ved siden av henne i senga. I stedet for å forsøke å lokke og overtale henne til å gå på skolen, spurte jeg om det var greit at jeg lå der. Så lå jeg og kjente på hvor vondt det gjorde i kroppen min, i brystet og magen.
Det var som en elefantfot på brystet mitt og det var vanskelig å puste. Jeg kjente hvor redd og hjelpeløs jeg var. Alt dette kjente jeg fysisk i kroppen min. Jeg klarte ikke mange minutter før jeg tok opp mobilen, og etter hvert gikk jeg ut av rommet. Så gjorde jeg det samme dagen etter, og dagen etter det igjen. Etter hvert kunne jeg kjenne at jeg var mindre redd for dette ubehaget og jeg erfarte at denne handlingen gjorde meg i stand til å ikke reagere umiddelbart på alt ubehag. Det gjorde meg i stand til å se at alt jeg tenkte ikke var sannheten.

Jeg måtte lære å tåle hele virkeligheten, ikke bare deler av den. Jeg måtte lære å tåle hele Ida, også den Ida som ikke klarte å gå på skolen.
Idas mange ressurser som kreativitet, tøffhet, humor og tydelighet kom ikke frem da hun lå i sengen. En dag spurte hun forsiktig om hun kunne få lov til å slutte på skolen og vi sa ja. Endelig, etter så mange år, kunne jeg faktisk velge å si ja.

Bakteppet er farget av at alle tror at det viktigste i livet er å gå på skole, gjøre lekser, få gode karakterer og studere. Vi tror på at livet har et mål og at målet er å få en god jobb - da vil alt bli bra. Vi tror så sterkt på den tanken at vi er villig til å presse barna våre syke for å få dem til å leve det livet vi mener er det riktige. Det må vi kunne utfordre – jeg tror ikke på det lenger. Det viktigste er å kunne delta i livet, skole eller ei.

Kort tid etter at presset på Ida forsvant, sto hun opp av senga. Hun begynte å trene og være mer med venner igjen. Hun fikk seg jobb og begynte på folkehøgskole. Nå er hun 23 år og har begynt å ta opp videregående. Hun kjenner fremdeles på presset - det er ikke slik at ubehaget er borte. Nå har hun ansvar for å styre sitt eget liv, uten press fra en mor som kan tåle sitt eget ubehag, sin egen skam og sin egen uro.
Slik det ser ut for meg så var Idas skolevegring et symptom på at noe var vanskelig. Både i meg, i mitt parforhold og i familien rundt. Vanskeligheter i familier er helt vanlig, og Ida hjalp meg med å endre kurs i livet. Hun hjalp meg til å bli glad i livet i stedet for å bare holde det ut.

Har du hørt uttrykket “kanarifugl i gruva”? I gamle kullgruver brukte man kanarifugler for å varsle når luften ble farlig - hvis fuglene sluttet å synge, fungerte det som en advarsel om at gruveluften var farlig.
Mange av barna våre har nå sluttet å synge. Kanskje det ikke er kanarifuglen som er problemet i kullgruven?
Det finnes andre måter å se på skolevegring på. Skal vi snart ta sjansen på å gjøre noe nytt?

Ida har samtykket til at jeg kan fortelle vår historie med navn.