Når alt står stille, kan noe åpne seg

Det vonde er til noe

Elev ved UROskolen, juli 2026

Det er sommerferie, og følelsene som river i kroppen har aldri føltes sterkere. De bølger frem og
tilbake som en evigvarende kvalme. Det har vart i flere dager nå. Tankene kommer og raser av gårde i alle retninger. Jeg henger meg på, helt til jeg kommer på at jeg kan stoppe opp. Kjenne etter. Vende tilbake til kroppen.

Magen føles uthulet. Inni den gjør det vondt. Brystet strammer seg, og jeg får følelsen av at det er vanskelig å puste. Jeg har null kontroll på disse følelsene, og det kjennes både skummelt og godt å bevege seg mot dem på samme tid.

– Det vonde er til noe, prøver jeg å si til meg selv. Jeg kjenner at det letter litt i brystet, men det
tunge beltet over brystet som har ligget der hele morgenen, er der fremdeles.

Skuldrene kryper oppover, halsen strammer seg, og kjeven prøver å holde fast. Jeg vil ringe noen. Jeg vil høre en stemme som kan si at alt kommer til å ordne seg. Men så stopper jeg opp og hører urolæreren min sin stemme i hodet: Kan du ha det sånn du har det akkurat nå?

Jeg puster. Så sier jeg stille til meg selv: Ja, det går an å ha det sånn akkurat nå. Følelsen av varme, sommer, barnelatter og en verden som står stille, gjør alt enda sterkere. Det skjer ingenting. Det finnes ingenting å skjule seg bak, ingen travle dager som kan dekke over uroen. Alt blir
rått og sanselig på samme tid, som om noe fast rives vekk under føttene mine.

Tårene presser seg på. Jeg er redd. Redd for at en relasjon skal endre seg. Redd for å miste. Jeg
kjenner sorgen i magen og frykten i brystet. Jeg vil være sterk, men føler meg svak.

Jeg lytter til podkaster. Leser alt jeg kommer over som kan gi meg råd. Leter etter noe som kan gi håp. Men frykten min finner bare eksempler på det motsatte: at det ikke går, at det ikke finnes noen vei videre. Helt til jeg kommer på det igjen. Jeg må tilbake til kroppen. Bare ett sekund er nok.

Jeg klarer ikke mer. Finner frem støvsugeren og drar den over det hvite, tykke ullteppet. Det er en liten lettelse i å se støv og ulldotter forsvinne inn i dragsuget. Plutselig får jeg et glimt av
virkeligheten, akkurat slik den er nå: vond, vanskelig og full av usikkerhet.

Jeg lar følelsene få bevege seg. Kjenner at noe blir litt lettere. Jeg går oppover trappa, og for hvert
trinn jeg støvsuger, er det som om jeg kommer litt nærmere det jeg egentlig prøver å unngå.

I stedet for å kjempe imot begynner hjernen å lete etter muligheter. Ikke etter løsninger, men etter måter å komme nærmere på. Nærmere følelsene, nærmere meg selv, nærmere det jeg trenger og det jeg vil.

Sommerdagene som står stille, blir plutselig til noe annet. En mulighet til å få bedre kontakt med meg selv. En mulighet til å lytte innover, i stedet for å flykte.

Ja, det vonde er virkelig til noe, mumler jeg for meg selv.