Pappa bruker alkohol som strategi

Jeg blir fascinert og ydmyk til livet gjennom å gå uroens vei. Etter at jeg begynte på Uroskolen har det overrasket meg at ressurser kan dukke opp på helt andre områder, enn det jeg har sett for meg eller har hatt en agenda om å påvirke i mitt liv. Jeg hørte nettopp en av de nyeste podcastene til Rikke og Monica; «Er skjerm farlig for barn». Jeg ønsker å dele en hendelse fra mitt liv som jeg synes illustrerer det de snakker om der- forskjellen mellom å sette grenser fra et reaktivt kontra et rolig sted.

Jeg har lenge hatt drama i mitt liv som handler om min pappa og at han har brukt og bruker alkohol som strategi. Jeg trodde lenge på at han var feil, at jeg var skadet av at han drakk, at han hadde valg, at jeg er bedre enn han osv. Tror mye av dette dramaet kom da jeg lærte som ung voksen hvor feil det er at foreldre drikker/misbruker alkohol og at dette automatisk skader barn. Virkeligheten var feil, han var feil og jeg var et offer for det. Jeg har vært mye sint på han og følt meg berettiget til å fordømme han. Når jeg har tatt det opp med pappa og satt grenser for han, har det kommet fra et sint og urolig sted i meg.

Så skjedde det noe nytt. Han var på besøk hos meg og min familie i høst. En ettermiddag skulle jeg ut å handle. Han spør meg, fort og bestemt, om jeg kan kjøpe en sixpack med øl til han. Jeg kjenner at jeg blir urolig/sint, men kjenner det umiddelbart i brystet og flytter fokuset ned til uroen. Jeg sier rolig; «Du kan drikke øl, men ikke seks. Jeg vil ikke at du skal drikke så mye når du er sammen med oss. Det er viktig for meg». Jeg ser han får tårer i øynene. Pappa går ikke i forsvar slik han pleier. Han svarer forsiktig at jeg kan kjøpe to øl. Jeg kjøpte tre. Han drakk ingen…
Jeg kjente på en ro, nærhet og forståelse. Det opplevdes faktisk helt udramatisk. Tenk det!

Tidligere når jeg har vært konsekvent og krevd totalavhold, har jeg funnet ølbokser «i skjul». Vi har gått i diskusjon som bare har gjort vondt. Det viser så godt for meg hva som skjer når grensesetting kommer fra et reaktivt sinn.

Jeg er takknemlig for det uroen har åpnet i meg i forhold til pappa. At jeg kan kjenne på en nærhet og kjærlighet til han og se med medfølelse på hvordan han kan bli helt hjelpeløs i møte med sitt mønster. Slik jeg også kan bli i møte med mine mønstre. Det kunne vært meg.