Barn og skjerm

Av Monica Laskerud & Rikke Uberg Thorkildsen, lærere på UROskolen

Har du skjermdrama hjemme? Vet du ikke når, hvor eller hvordan du skal sette grenser? Er du lei av at livet handler om å krangle eller diskutere med barna om skjermen? Denne artikkelen er skrevet for å hjelpe deg å finne veien til det som vil funke for deg og din familie. Til å finne din sannhet - som vil gi mer fred i familien. Ingen andre kan vite om dine barn skal se fem timer eller ingenting på skjerm, det er egentlig ikke skjermen det handler om - det handler om deg og din uro. Det er lett å tro at vi må få barna bort fra dette farlige mediet så fort som mulig. Vårt forslag er at vi heller bruker skjermen og vår redsel til å utvikle oss som mennesker og foreldre. Vi tror på at foreldre har alt de trenger til å finne ut av dette selv. Det er det vi skal forsøke å lære bort i denne teksten; hva foreldrene skal gjøre med de urolige følelsene slik at de kan få kontakt med de ressursene som trengs i møte med barn og skjerm.

I denne artikkelen skal vi forsøke å belyse temaet barn og skjerm fra UROperspektivet. Dette er et valgt perspektiv hvor vi forsøker å se virkeligheten fra et ikke-konvensjonelt ståsted. Det bygger på tanken om at alt i menneskers liv er til noe, også kroppslig smerte og vonde følelser. Dette refererer vi til som uro i denne fagartikkelen. Det kan være at ingenting av det vi skriver er sant, det er i alle fall ikke Sannheten, men vi erfarer at når foreldre praktiserer dette, vil det ha stor verdi for både foreldre og barn. Alt i denne artikkelen er bygget på erfaring fra våre egne og våre elevers liv. Vi har skrevet uten bruk av kilder, annet enn at alle som har deltatt eller deltar på UROskolen har bidratt til vår forståelse uten at den har blitt dokumentert. Om du er klar kan du ta sjansen på å lese denne teksten likevel!

Kanskje allerede fra det øyeblikket vi får vite at vi skal bli foreldre melder bekymringene seg. Hvordan skal dette gå? Vi vil alle at det skal gå bra og er redde for at det ikke skal gå bra. Vi har mange tanker om hva vi er redde for. Det som også har plass i dette bildet, som sjelden får plass i den offentlige skjerm-samtalen er indre uro og ubehagelige følelser. Disse følelsene kan man kjenne i kroppen - gjerne et sted i magen, mellomgulvet og brystet. Det er ikke godt å vite hva som kommer først - redde tanker eller kroppslig uro, men det henger sammen og det påvirker hvordan vi lever livet vårt. Når foreldre har disse urolige følelsene, vil barnet sanse det. Det er ikke noe barnet forstår med tankene sine, men hva foreldrene gjør med disse følelsene vil påvirke barnet. Et lite eksempel på dette kan være: Du kan kanskje kjenne igjen at når det haster med å få lagt barna bruker de lengre tid på å sovne enn når du ikke skal rekke noe, selv om du fremstår rolig kjenner du kanskje at du ikke er det. Slik vi ser det hjelper det ikke å “late som” du er rolig - barnet vet at du er urolig og blir dermed mer urolig selv (les; sovner ikke).

Når du nå leser denne artikkelen foreslår vi at du legger merke til hva som skjer med deg, i kroppen din og i sinnet ditt. Det vil si tanker som kommer og den fysiske fornemmelsen i  mage/mellomgulv/brystregionen. La alt være som det er, la det virke på deg, i deg, og gi deg selv tid til å forske på hvordan det er å være deg - når virkeligheten er som den er. 

Oppmerksomheten

Barn og voksnes oppmerksomhet trekkes alltid mot det som er underholdende og endorfinutløsende. Slik har det alltid vært. Før ble det fortalt historier, så kom skriftspråket og bøkene, så kom radioen, TV, VHS og DVD, tv-spill og smarttelefoner. Dette viser at vi mennesker alltid har utviklet nye og sterkere midler som i større og større grad har trukket til seg vår oppmerksomhet. Når oppmerksomheten “hviler” på historiene, radioen eller mobilen holdes/trekkes det inn i forgrunnen, og uroen som også hører til i menneskelivet, havner i bakgrunnen av oppmerksomheten. At uroen havner i bakgrunnen, betyr ikke nødvendigvis at man er oppmerksom på uro eller ubehagelige følelser, men at det er der likevel og styrer livet vårt - det vil si at vi er styrt av følelsene våre. Når vi er urolige, uavhengig av om vi merker uroen eller ei, har vi begrenset handlingsrom. Det er dypt menneskelig at det er slik, men det at vi har utviklet kraftigere og mer avhengighetsskapende stimuli, slike som mobiltelefoner, ser ut til å ha negativ effekt på livet vårt. Bare se på barna; det kan se ut til at de er mer urolige, flere sliter på skolen, det er mer skolevegring, flere diagnostiseres, medisineres og stemples som syke. Det ser også ut som om skjerm skaper mye ufred og konflikt i familien, samt at barn og skjerm har blitt til et nasjonalt problem. 

Dette er et fint sted for å stoppe litt, lukke øynene og kjenne hva som skjer i kroppen din

Foreldre er bekymret for skjerm

De fleste foreldre er på en eller annen måte bekymret eller urolige for skjermbruken til barna. 

Noen roper høyt og andre forsvarer skjermen, og det er stor tilgang på informasjon og råd om hva skjermen gjør med barna. Når barnas ve og vel er truet, blir de voksne redde og bekymret. Det kan kjennes som et fysisk ubehag i kroppen som de fleste ikke er oppmerksomme på. Tankene vedrørende skjermen vil ta mye plass i forgrunnen og da skyves uroen eller det kroppslige ubehaget i bakgrunnen. Dette er fordi kroppen og sinnet vil oppleve dette kroppslige ubehaget som fare og når vi opplever fare er det automatisk for oss mennesker å forsøke å finne en løsning på problemet. En av disse løsningene ser for mange ut til å være å sende barna på fritidsaktiviteter fordi det er så vanskelig å sette grenser hjemme og fordi barna ikke lengre evner å leke selv. 

Dette er et fint sted for å stoppe litt, lukke øynene og kjenne hva som skjer i kroppen din

Overlevelsesreaksjoner

Når skjermen brukes fortrenger den ubehagelige følelser, og i tillegg utløser den signalstoffet dopamin i hjernen, noe som gir en følelse av belønning og nytelse. Det er ikke rart barna (og de voksne) vil ha dette - man får belønning uten å ha anstrengt seg. Når vi våger å ta denne virkeligheten innover oss i stedet for å diskutere den, vil vi antakelig komme i kontakt med ubehagelige følelser som frykt. Når vi blir redde havner vi i fryktstyrte reaksjonsmønstre som f.eks å ta skjermen fra barnet i sinne, starte foreldreopprør på skolen, sende barna på enda flere fritidsaktiviteter, la barna spille uten grenser, tro på at barna er for store til at vi kan gripe inn, ikke orke å ta kampen, unngår alle former for informasjon, lager skjermregler osv. Det er ingen av disse reaksjonsmønstrene som er bedre enn de andre. Når vi voksne er i et slikt fryktstyrt mønster, vil vi ikke kunne velge våre handlinger, det skjer nærmest automatisk. Slike automatiske handlinger er ofte med på å bidra til eller opprettholde konfliktnivået omkring skjermen.

Hvorfor utvikler vi slike selvdestruktive verktøy?
I UROperspektivet liker vi å stille oss dette spørsmålet: 

Hvorfor har det vært viktig for menneskene å utvikle teknologiske verktøy som trekker til seg oppmerksomheten vår? Fordi det virker mot noe som er enda mer skremmende! Det opptar plassen i forgrunnen av oppmerksomheten vår, og dermed tvinges det vonde som også hører til i livet, altså ubehag/smerte/uro inn i bakgrunnen. Vi kan sammenligne skjerm med å ta seg et glass vin for å roe seg ned. Etterhvert mister det sin virkning med ett glass, og vi må ha to glass med vin for å få samme effekt. Til slutt kan vi ikke la vær å drikke vin, og konsekvensene er fyllesjuke, hodepine, dårlig helse, mer angst osv. Dernest må vi drikke mer vin for å fjerne angsten. Slik mister vi friheten og havner i det vi kaller et selvdestruktivt mønster. Bare se på ungdom (eller oss voksne) i dag, det holder ikke lenger å bare se på TV, vi må følge med på mobilen samtidig. Mange kan ikke lenger bare lese en bok, de må ha musikk samtidig og de aller fleste kan ikke lenger ta en busstur uten å ha i AirPods eller lese nyheter på mobilen. Dette viser hvorfor det vil være nyttig å lære seg å håndtere indre uro - for om vi kan håndtere den selv, vil selvdestruktive mønstre miste sitt grep på oss og vi vil få mer frihet til å velge om vi vil drikke et glass vin, være på mobilen eller ikke.

Barn VIL ikke være på skjerm 

Barn har ofte lyst på skjermen og krangler når de ikke får den. Barn VIL ikke egentlig være på skjerm, de vil utforske verden. De vil lære, leke, utforske, utvide seg, krangle, bli venner igjen, få nye venner, være i naturen, lage bøll, klatre, ake, kaste snøballer. De vil gråte, le, de vil føle masse. De vil ha fri lek (uten voksne!). De vil delta i livet - hele livet. Skjermen tar denne livsgnisten fra barna. Det er jo et paradoks - vi gir dem skjermen, vi gir dem tilgang på noe som er avhengighetsskapende, og så blir vi sinte og fortvilet når de ikke vil gjøre noe annet enn å bruke skjermen vi ga dem. Barna VIL ikke leve et slikt liv, men lysten og endorfinene vinner over viljen, da alt annet i livet krever en form for anstrengelse av barn og voksne. 

Dette er et fint sted for å stoppe litt, lukke øynene og kjenne hva som skjer i kroppen din

Hvis vi er enig i dette, hvorfor fjerner vi ikke skjermen for godt? Hvorfor kjøper vi i det hele tatt mobil, pc eller gamingkonsoller når vi vet hva det gjør med barna og familien? 

Vi gjør det fordi vi er urolige. Vi gjør det fordi vi ikke klarer å la være, fordi vi har ikke har noe valg. Vi gjør det fordi det er behagelig og lett for oss voksne når barna sitter stille foran skjermen. Da er det ingen som maser og krangler og vi voksne kan drive med det vi har lyst til i fred. Det kan se ut som om vi er avhengige av at barna er avhengige av skjerm. 

Vi gjør det fordi vi ønsker tilhørighet. Tilhørighet, eller frykten for ikke å høre til er en av de største drivkreftene i mennesket. At du får høre til avhenger også av at barnet ditt får høre til. Det å gi barna Nintendo/PC/PlayStation/iPad/SnapChat, osv er en måte å forsøke å sikre tilhørighet på, fordi dette i dag er en stor del av livet til barna. Hvis et barn ikke får disse midlene, vil sjansen for utenforskap være større. 
Så hva kan vi gjøre?

Handlingene

Å øke evnen til å flytte oppmerksomheten til noe annet enn tankestrømmen er en nøkkelferdighet som er nødvendig for at foreldrene skal kunne føle følelsene sine. Å kunne føle vonde følelser er nødvendig for at foreldrene skal få tilgang til sine ressurser, som intuisjon, grensesetting, tydelighet, kjærlighet, medfølelse og tålmodighet. 

Nedenfor kommer en praktisk opplæring i hvordan man kan hjelpe seg selv og dermed barnet slik at noe nytt kan få plass i livet og familien. 

1. Tren oppmerksomheten. Du begynner med å rette oppmerksomheten bort fra tankestrømmen, og mot en sansbar erfaring i kroppen som f.eks foten mot gulvet, baken mot stolen eller mot opplevelsen av pusten din. Dette gjør du så ofte du kommer på det i dagliglivet ditt. 

2. Som en forlengelse av dette kan du begynne å undersøke deg selv fra innsiden, undersøke om det er noe form for ubehag i magen, mellomgulvet, brystet eller halsen. Når du oppdager dette ubehaget, se om du kan holde oppmerksomheten der i alle fall i ett sekund. Du kan også følge pusten din og se om den berører eller beveger dette ubehaget. Se om du kan gi det plass i kroppen din og si til dette ubehaget; “Hei kjære uro, der er du. Du hører til hos meg og nå skal du få være her. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være sammen med deg akkurat slik du er, akkurat nå”. Du gjør dette så ofte du kommer på det, ett sekund om gangen er nok. Dette kaller vi Ettsekundsmetoden. 

3. Nå skal du begynne å undersøke hva som skjer i kroppen din i møte med at barnet ditt sitter med skjermen. Se på barnet ditt nå. Lukk øynene dine, og ta oppmerksomheten inn mot der du har kjent ubehag før. Er det noe som har forandret seg der nå? Er det trangere, mer ubehagelig kanskje? Så gjentar du Ettsekundsmetoden og føler hva som skjer i kroppen din i ett sekund. Når denne øvelsen blir lettere for deg øker du intensiteten på den, det kan feks være at du gir barnet ditt lov til å ha fri skjerm, eller tar bort skjermen helt en stund. Det er ikke så viktig hva du gjør, men at du lærer å bruke dette som et laboratorium for å kjenne uro. 

Oppgavene i punkt 3 kan være krevende å utføre alene. Sinnet / tankene vil gjøre slik de alltid gjør; få deg til å tro at du må gjøre noe, noe mer enn dette, og at det du (eller andre) gjør, ikke er nok. Å undersøke dette er en prosess som krever tid, stillhet og vennlighet. Derfor kan det være lurt å ha en person som ikke har meninger om ditt barn og skjermen til å støtte deg, slik at du klarer å undersøke hva som skjer i deg over tid. Det er nok at du som leser øver på dette, resten av familien trenger ikke å involveres.

Hva er gevinsten?

Når du gjør dette arbeidet med å romme uro, vil det skje noe nytt. Hva det er kan vi ikke vite før det skjer, men vi erfarer at det gjør livet mer tilfredsstillende for både foreldre og barn, og at skjerm-dramaet får mindre plass i livet og familien.

Vi gjentar: barn vil ikke være på skjerm, barn vil utforske verden. De vil lære, leke, utforske, utvide seg, krangle, bli venner igjen, få nye venner, være i naturen, bade, klatre, ake, kaste snøballer. De vil gråte, le, de vil føle masse. De vil ha fri lek. De vil delta i livet - hele livet. 

...og det vil de voksne også!