Skolevegring
Av Monica Laskerud og Rikke Uberg Thorkildsen, lærere på UROskolen
Alle mennesker er født med et kroppsinn som man deltar i livet med. Med kroppsinn menes det at kroppen og sinnet henger sammen, det er ikke to delte enheter. En del av dette er en oppmerksomhet som bare kan ha én ting i forgrunnen av gangen. Det betyr at når noe trekkes frem i forgrunnen av oppmerksomheten, vil noe annet skyves ut. Et nyfødt barn som kjenner ubehaget ved å være sultent, vil skrike helt til det får melk. Det vil si at det er kun dette ubehaget som har plass i forgrunnen av oppmerksomheten til barnet. For mor vil barnets gråt og tankene rundt den ta plass i forgrunnen og alt annet, f.eks at hun selv er sulten, vil komme i bakgrunnen eller være fraværende fra hennes oppmerksomhet. Slik ser vi at det kun er plass til ett objekt i forgrunnen om gangen.
Når vi ser på et nyfødt barn som er sultent ser vi at ubehagelige følelser kommer inn i livet ved fødsel. Allerede så tidlig i livet vil et barn oppleve smertefulle følelser, som f.eks avvisning når barnet ikke blir tatt opp og lagt ved mors bryst ved første tegn til at det trenger noe. Barnet vil føle seg avvist når det gråter, og mor vil føle skyld f.eks når hun prioriterer å gå på do, dusje eller spise sin egen brødskive først. Det er nødvendig at mor spiser hvis ikke vil mor og barn i ytterste konsekvens dø. Når mor føler skyld, eller ubehag, vil sinnet hennes automatisk være imot denne virkeligheten og se på dette som et problem som skal løses. Som et resultat av det vil sinnet forsøke å problemløse denne skylden eller dårlige samvittigheten, f.eks ved å spise samtidig som hun ammer eller utsette dobesøk, for at begge skal slippe å ha det vondt. Men uavhengig av hennes tanker er virkeligheten likevel slik at både mor og barn har vonde følelser. Det kan ikke være annerledes.
Mennesket forsøker automatisk å bekjempe ubehagelige følelser, men denne illustrasjonen viser at dette ikke alltid er mulig. Både de behagelige og ubehagelige følelsene hører til i livet fra starten. Menneskesinnet vil likevel automatisk forsøke å komme unna det vonde ved å løse problemer og når et problem er løst vil det som regel oppstå et nytt.
Mor (og far) er bundet sammen som et slags finmasket nettverk med barnet sitt. Alle kjenner hverandres følelser. Hva foreldrene gjør med disse følelsene har konsekvenser for barnet og selv om barnet blir eldre vil det alltid være koblet til sine foreldre med usynlige bånd. Hvordan dette har konsekvenser for barnet vil bli illustrert i neste avsnitt.
At barn MÅ gå på skolen er en tanke, en tanke de fleste deltakere i samfunnet er enige om. Det at vi tror på denne tanken, hva gjør det med oss? Det setter oss under press og får oss inn i fryktstyrte responser som illustrert nedenfor.
Hvis vi i stedet tør å se på at virkeligheten er at vi ikke kan vite hva som skal til for at vårt barn skal ha et godt liv, så vil presset avta, og barn og foreldre vil få større handlingsrom.
Når et barn ikke vil gå på skolen vekkes det vonde følelser og tanker i foreldrene. Disse følelsene har alltid vært i foreldrene, men de blir først synlige når barnet blir til et “problem”. Man kan si at barnet gjør dette som en kjærlighetshandling til sine foreldre, da barnet ser det som sin livsoppgave å sørge for at foreldrene ikke skal ha det vondt inni seg. Barnet og skolefraværet trekkes i forgrunnen av oppmerksomheten og blir til et problem som må løses. Og det virker, fordi det vonde som egentlig hører til hos foreldrene får ingen plass. Dette er et paradoks fordi det er jo vondt når barnet ikke vil gå på skolen, men når barnet tar all oppmerksomhet slipper foreldrene å føle sine egne vonde følelser. Ubehaget vekker følelser og tanker som skyld - “er det min skyld?” skam - “har jeg lykkes som foreldrer?”, hjelpeløshet - “jeg vet ikke hva skal jeg gjøre”, frykt - “det kommer ikke til å gå”. Når mennesket er redd eller urolig vil det havne i en fryktstyrt respons som kalles fight, flight og freeze. I en slik tilstand vil man forsøke å bekjempe faren ved å tvinge eller presse barnet på skolen (fight), bytte skole (flight) eller resignere som f.eks å la barnet være hjemme alene å spille dataspill (freeze). Måten man reagerer på kommer an på betingelser gitt under foreldrenes oppvekst som det er vanskelig å ha oversikt over. Alle responsene er styrt av den samme frykten, men for samfunnet vil det se ut som om det er bedre å være i fight enn freeze. Å være styrt av frykt er ikke noe foreldrene velger, det er bare en automatisk respons alle mennesker havner i når man opplever vanskelige situasjoner i livet.
Foreldrenes manglende evne til å møte disse følelsene påvirker deres evne til å håndtere skolevegringen på en bærekraftig måte. Med manglende evne menes det at de færreste har lært hva man skal gjøre med disse følelsene annet enn å forsøke å bli kvitt dem. Men det å møte vonde følelser har i seg selv en stor verdi.
I samfunnet snakkes det mye om at følelser er viktig. Mange snakker mye om hva de tror de føler, men få har kunnskap om at følelser faktisk er en kroppslig og sansbar erfaring. Man tenker ikke en følelse, man kjenner den. Dette kjenner man som et sansbart ubehag i kroppen - i hals, bryst, mellomgulv eller mage. Å snakke om følelser har dermed lite verdi - men det er stort sett det eneste som har en plass i samfunnet. Det som har verdi er å føle følelsene. Grunnen til at det er nødvendig å føle følelser er at det er det eneste som kan hjelpe oss ut av den fryktstyrte responsen, og gi oss tilgang til ressurser man trenger i en slik krevende livssituasjon.
Å øke evnen til å flytte oppmerksomheten til noe annet enn tankestrømmen er en nøkkelegenskap som er nødvendig for at foreldrene skal kunne føle følelsene sine. Å kunne føle vonde følelser er nødvendig for at det presset som er i foreldrene skal avta. Når presset avtar vil foreldrene få tilgang til sine ressurser som f.eks kreativitet, medfølelse, kjærlighet og tålmodighet. Barna vil også slippe å føle skyld og ta ansvar for at foreldrene skal ha det bra.
Under kommer en praktisk opplæring i hvordan man kan hjelpe seg selv og dermed barnet slik at noe nytt kan få plass i livet og familien.
Tren oppmerksomheten. Du begynner med å rette oppmerksomheten bort fra tankestrømmen, og mot en sansbar erfaring i kroppen som f.eks foten mot gulvet, baken mot stolen eller pusten din. Dette gjør du så ofte du kommer på det.
Som en forlengelse av dette kan du begynne å undersøke deg selv fra innsiden, undersøke om det er noe form for ubehag i magen, mellomgulvet, brystet eller halsen. Når du oppdager dette ubehaget, se om du kan holde oppmerksomheten der i alle fall i ett sekund. Du kan også følge pusten din og se om den berører eller beveger seg mot dette ubehaget. Se om du kan gi det plass i kroppen din og si til dette ubehaget; “hei kjære uro, der er du. Du hører til hos meg og nå skal du få være her. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være sammen med deg akkurat slik du er, akkurat nå”. Gjør dette så ofte du kommer på det. Dette kaller vi Ettsekundsmetoden.
Nå skal du begynne å undersøke hva som skjer i deg i møte med barnet ditt som ikke vil gå på skolen. Se for deg barnet ditt nå. Lukk øynene dine, og ta oppmerksomheten inn mot der du har kjent ubehag før. Er det noe som har forandret seg der nå? Er det trangere, mer ubehagelig kanskje? Så gjentar du Ettsekundsmetoden. Kanskje du også erfarer at trykket inni deg roer seg litt. Når denne øvelsen blir lettere for deg øker du intensiteten på den, det vil si at du går nærmere barnet ditt. F.eks kan du sette deg ved siden av barnet ditt, eller sette deg utenfor døra til rommet deres osv. At du gjør dette så ofte du kommer på det, i ett sekund om gangen er nok.
Oppgavene i punkt 3 kan være krevende å utføre alene. Sinnet / tankene vil gjøre slik de alltid gjør; få deg til å tro at du må gjøre noe, mer enn dette, og at det du (eller andre) gjør ikke er nok. Det å undersøke dette er en prosess som krever tid, stillhet og vennlighet. Derfor kan det være lurt å ha en venn eller en lærer som ikke har interesse av at barnet skal gå på skolen eller ei til å støtte deg, slik at du klarer å undersøke hva som skjer i deg over tid. Det er nok at du som leser øver på dette, resten av familien trenger ikke å involveres.
Det ser ut til å være et paradigme i samfunnet at barn er feil og kan gjøre feil og at noen må gjøre noe for at barna skal bli slik de voksne tror de bør være. Det å stoppe opp og ta ansvaret tilbake til seg selv vil være vondt og vil antakeligvis bli møtt med motstand fra sinnet ditt og de rundt deg som er glad i barnet.
Alle barn har uendelig med ressurser som for eksempel lærevillighet, medfølelse, åpenhet, engasjement, konsentrasjon, humor, lek og nysgjerrighet. Det at voksne begynner å undersøke sine egne følelser, og ta ansvar for dem, vil være til stor hjelp for barna. Man kan si at når voksne tar ansvar for sine egne følelser slipper barna å gjøre det. Det å være villig til å ha det vondt slik at barna skal få bli store, frie og ville barn, er ubetinget kjærlighet.