Av Ida Pande, elev på UROskolen
Under et URO-kurs i Kragerø hadde jeg et lite, men stort, øyeblikk for meg selv. Det startet med at en av de andre elevene fortalte om hvordan hun ofte sitter på loftet sitt og ikke klarer å bestemme seg for hva hun vil.

Av Janne Marie Fatland.
Akkurat no – fredag 29. september 2023. Klokka nærmar seg halv ni om kvelden, det er kanskje tretten grader og mørkt ute. Nett i stad begynte regnet å sila igjen, og der oppe, borti aust, opnar skydekket seg så vidt så ein kan få auga på den store, runde fullmånen som kjem stigande opp over fjella. 

Av Lene, elev på UROskolen
Nå har jeg tenkt i flere dager og kjent etter, hvem er du, hvor mye er du og hva kommer jeg egentlig i kontakt med når jeg kjenner etter. Du, min sårbarhet er til stede når jeg føler meg redd, liten og hjelpeløs. Når jeg føler meg utilstrekkelig, svak og alene.

Av Elisabeth Goverud, elev på UROskolen
Hvis noen hadde spurt meg for 20 år siden, hva er viktig for deg å formidle til dine barn? Så hadde jeg sagt: jeg ønsker at de skal bli modige til å tørre å ta sine egne valg, selv om det ikke er helt i tråd med forventningene rundt.

Av Cecilie Skinner, dypdeelev på UROskolen.
En i kvinnegruppen jeg deltar i trengte en oppgave. Hun skulle øve seg på å gå mot uroen. Og noe som ville gi henne uro, var å spørre i butikken om hvor sukkeret står. Der hun fikk sin oppgave, tenkte jeg på hva jeg kunne gjøre for å gå mot min uro- for jeg har en vanskelig superoppgave langt der fremme.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.
Vi tilbyr mye rart vi på UROskolen. UROlæring, UROdans, UROyoga - og noen av oss driver med UROløping. Hva er det tenker du kanskje? Det er jo ikke noe veldig spesielt. Men det er skikkelig spennende å utforske løping gjennom et UROperspektiv!

Av  Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen
Så sitter jeg her da, og kjenner på frykt. Den frykten som kjennes dypt inn i kroppen min. Den er ikke like intens hele tiden. Den kommer og går. Tårene også, kommer og går. I dag har jeg lyst å gi opp.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer
Det er tirsdag 3. oktober, og på Facebook ser jeg at det har kommet et nytt blogginlegg. Det er Helge som har skrevet. Av en eller annen grunn kjenner jeg motstand mot å lese det. Sinnet mitt sier at det sikkert er veldig bra, jeg syntes det meste Helge skriver er så fint. Jeg tror det er derfor det er motstand mot å lese det.

Av Helen Løwig, elev på UROskolen
Vi er på en liten øy ute i havgapet. Jeg ligger på yogamatta med himmelen som tak over meg. Puster rolig, hver fiber i kroppen kjennes avslappet. Rundt meg 10 flotte damer som ligger der i sin egen verden. Jeg løfter blikket og ser en enslig måke gli forbi. Vinden suser, og vi hører bølgene i det fjerne. Kan vi ha det sånn?

En barnefortelling av Åse Cecilie Brox, elev på UROskolen

Nå skal jeg fortelle dere en historie om en dame som heter Tante-Surdrops. Det var nemlig sånn at Tante-Surdrops ofte ble veldig sur når hun ikke fikk det slik som tankene hennes ville. Tante-Surdrops hadde mange idéer om hva som var riktig og galt, og mange tanker om hvordan man skulle være. 

Av Helge T. Zimmer. UROlærer.

Ofte får jeg spørsmål i retning av at uroperspektivet virker så passivt. At det virker som om man bare skal sitte å ta i mot den virkeligheten og smerten som kommer. Og mange lurer på hva godt det skal føre til. De lurer på hvorfor de ikke bare kan fikse det som gjør vondt.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen
Så lenge jeg kan huske har jeg vært imot å føle meg dum. Når jeg var liten, kan jeg huske jeg følte meg dum når jeg blant annet gråt, var sur eller ikke fikk det som jeg ville. Når jeg følte meg dum tok jeg meg sammen, og ble «stor» og var flink og veslevoksen.

Av Monica Stubkjær, UROlærer.
Jeg øver på å gå med Caro løs. Puddelen min. Dette er fordi jeg kommer i kontakt med så utrolig mye skam og redsel. Hver gang jeg møter noen i skogen og Caro virrer rundt uten bånd, så kjenner jeg den ubehagelige varmen bre seg i ansiktet og det stikker til i brystet.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen.
Uroens mange dramaer – gjør det ganske livlig om dagen, som om det hele er litt komisk. Jeg har oppdaget et nytt mønster. Jeg jobber i barnehage og akkurat denne dagen er vi invitert til et av barna på besøk ved sjøen.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer.
Forleden dag gikk jeg på tur i skogen mens jeg snakket med Helge - min kollega og venn på UROskolen. Jeg ELSKER å gå i skogen, høre fuglene synge og bladene hvisle, men jeg har store deler av tiden oppmerksomheten på bakken, på pinnene som ser ut som orm.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer.
Det er dagen før jeg skal ha en 4-dagers vandring i Telemark, med 12 fantastiske damer. Jeg har gledet meg så lenge! Det første jeg møter når jeg våkner og skal hente lillemann som også er våken, er at han kaster opp i sengen.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen.
Fuck altså, så var jeg her igjen… sviktet og ignorert av en mann…
For ikke så lenge siden fikk jeg en superoppgave på Uroskolen. Jeg har ikke hatt noe særlig kontakt med pappa hele livet. Historiene som har utspilt seg er at pappa er en drittsekk, idiot og en mann som bare tenker på seg selv.

Av elev på UROskolen.

Over tid er avstanden blitt så stor. Vi legger oss uten å si godnatt, vi ser på tv i hver vår etasje, utvalget av temaer vi kan snakke om uten å krangle blir bare færre. «Gjør noe hyggelig sammen», sier folk. «Bare dere to». Det er bare det at når det er bare oss to så er det ikke hyggelig.

Av Tone Seppola, keramiker, pedagog og elev på UROskolen.

En klump med leire kan skape ro og uro, kreativitet som oppstår og kreativitet som forsvinner. I denne teksten skal jeg fortelle om min erfaring med uro og kreativitet. Du er heldig som er så kreativ!

Av Rikke Uberg Thorkilden, UROlærer

Hva er egentlig vilje? Og når har du kontakt med å faktisk kunne velge, av egen fri vilje? Vi mennesker går rundt og tror på at vi har fri vilje. At vi kan velge. At vi valgte feil.